De første tiårene etter 1814 møttes Stortinget bare hvert tredje år. Representantene innlosjerte seg etter beste evne hos de som tilbød værelser i den lille hovedstaden, og for mange kjøpmenn og høkere var det god butikk å leie ut til politikerne. Men også den gang var det strid om hvor gode boligordninger stortingsrepresentantene burde ha.
I februar 1830 rykket en “indsender” inn et innlegg der han tok til orde for et visst måtehold:
“Ingen retskaffen Normand bør antage, at Repræsentanterne beklæde denne hæderlige Post for at tilvende sig Gevinst”, skrev han – men han ville gjerne peke på at ordningene var gode. En stortingsmann hadde en daglig betaling på to spesidaler. I tillegg hadde han en halv spesidaler til tjeneren, og “4 Mark i Qvarteerpenge om Vinteren og 3 Mark om Sommeren, til sammen 3 Spd. 1 Mark. 12 Skilling for Vinterdage og 1 Mark ringere om Sommeren”
Men innsenderen mente å vite at “ret mange av disse ingen Tjener holde, ligesom og de Fleste selv accordere om Logis, og derved spare meget af Qvarteerpengene”. Med andre ord: Representantene fikk utbetalt penger til å holde tjener, men puttet i stedet pengene i egen lomme. I tillegg fikk de mer penger til bolig enn de faktisk brukte.
Innsenderen mente følgelig at det ville være “særdeles humant af denne hæderlige Forsamling, om den selv vilde renoncere paa 1 Spd. daglig for hver Repræsentant”. Det ville utløse en sum “som kunde komme Statscassen til gode”.
I de trange tidene som man ellers opplevde rundt om i landet, ville dette være et godt bidrag: “Alt der kan spares, uden egentligt Savn, er en sand Velgjerning”.
