De første tiårene etter 1814 møttes Stortinget bare hvert tredje år. Representantene innlosjerte seg etter beste evne hos de som tilbød værelser i den lille hovedstaden, og for mange kjøpmenn og høkere var det god butikk å leie ut til politikerne. Men også den gang var det strid om hvor gode boligordninger stortingsrepresentantene burde ha.
I februar 1830 rykket en «indsender» inn et innlegg der han tok til orde for et visst måtehold:
«Ingen retskaffen Normand bør antage, at Repræsentanterne beklæde denne hæderlige Post for at tilvende sig Gevinst», skrev han – men han ville gjerne peke på at ordningene var gode. En stortingsmann hadde en daglig betaling på to spesidaler. I tillegg hadde han en halv spesidaler til tjeneren, og «4 Mark i Qvarteerpenge om Vinteren og 3 Mark om Sommeren, til sammen 3 Spd. 1 Mark. 12 Skilling for Vinterdage og 1 Mark ringere om Sommeren»
Men innsenderen mente å vite at «ret mange av disse ingen Tjener holde, ligesom og de Fleste selv accordere om Logis, og derved spare meget af Qvarteerpengene». Med andre ord: Representantene fikk utbetalt penger til å holde tjener, men puttet i stedet pengene i egen lomme. I tillegg fikk de mer penger til bolig enn de faktisk brukte.
Innsenderen mente følgelig at det ville være «særdeles humant af denne hæderlige Forsamling, om den selv vilde renoncere paa 1 Spd. daglig for hver Repræsentant». Det ville utløse en sum «som kunde komme Statscassen til gode».
I de trange tidene som man ellers opplevde rundt om i landet, ville dette være et godt bidrag: «Alt der kan spares, uden egentligt Savn, er en sand Velgjerning».
