Mange føler seg forbigått i arbeidslivet, men de færreste gir ut bok om det. Men læreren August Holth ga ut tre bøker og skrev i tillegg en rekke avisartikler om hvordan særlig kirke- og undervisningsminister Hans Riddervold aktivt motarbeidet hans karrieremuligheter.
Jens Christopher August Holth ble født i Stavanger i 1815, men tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i Christiania, etter at han kom til hovedstaden som student i 1833. Han var en flink elev og student. Etter å ha å ha jobbet på Universitetsbiblioteket hos Georg Sverdrup ble han ansatt som adjunkt i Trondheim i 1839, men han kom tilbake til Christiania i 1843 for å ta seg av sin mor, som da hadde flyttet til byen. Holth begynte ved katedralskolen som timelærer i latin – hans favorittfag.
Og det er muligens i Holths entusiasme for latinen man kan finne en i det minste medvirkende årsak til hans kranke skjebne på karrierestigen. Latinundervisningen var nemlig et stridsspørsmål. For hvor mye tid skulle man vie til et «dødt» språk når ungdommen hadde behov for nyere kunnskap for å møte tidens utfordringer? Veldig mye, mente Holth. Kanskje ikke så mye, mente ledende pedagoger og skolepolitikere som Hartvig Nissen, Knud Knudsen og den mektige statsråd Hans Riddervold.
Men mye tyder på at Holth også var en temmelig kontrær type som lett skaffet seg uvenner. På denne tiden var det statsråden som styrte alle ansettelser i den offentlige videregående skolen, og han var åpenbart ingen beundrer av Holth. Den ene søknaden etter det andre ble avslått, og i 1862 klaget Holth til Stortinget, for deretter å utgi all sin dokumentasjon om saken i en egen bok – typisk for tiden med den ganske kronglete tittelen: «Om de Hindringer jeg har mødt paa Embedsbanen. Et Bidrag til Belysning af Statsraad Riddervolds Styrelse af Skolens Anliggender.»
Kort oppsummert hadde Holth søkt en rekke stillinger som han ikke hadde fått. Det begynte i 1846, da han ble forbigått av språkforskeren Knud Knudsen, også kjent som bokmålets far. Holth svarte med å skrive en skarp artikkel om Knudsen i Morgenbladet, noe som neppe svekket inntrykket av ham som en retthaversk mann. Siden la han seg ut med Hartvig Nissen, blant annet gjennom et injuriesøksmål som han tapte.
I 1850 ble Holth faktisk konstituert som adjunkt ved Katta, men søkte så rektorstillingene i henholdsvis Kristiansand og Trondheim. Han fikk ingen av dem, og søkte deretter i protest avskjed i Christiania i 1852. Etter en samtale med Riddervold mente Holth at hans karrierevei i den offentlige skolen nå var stengt. Det kan ikke ha vært greit – eller som Holth uttrykker det i brevet til Stortinget: «Jeg var den gang endnu en forholdsviis ung Mand med den unge Mands Lidenskaber og Følelser for den krænkede Ret.»
Deretter startet han sin egen artiumsforberedende skole i Christiania – først i leide lokaler i Kirkegata 2. I 1853 kjøpte han Prinsens gate 10 fra dødsboet til grosserer Hans Faye. Huset måtte bygges om til skoleformål – «og dette Byggearbeide indviklede mig i alskens trykkende Pengeforlegenheder». I flere år senere kan vi se at huset stadig blir forlangt auksjonert bort, men Holth må ha greid å redde det hver gang, for han eide det fremdeles i matrikkelen fra 1869.
Til tross for at Holths skole tiltrakk seg mange elever gikk det altså dårlig med økonomien, og han fortsatte å søke stillinger. Helst rektorstillinger, men etter hvert overlærerposter og adjunktstillinger. I 1859 tok han «et Trin længere ned paa Ydmygelsens nedadgaaende Skala», og søkte timelærerjobber flere steder. Til slutt forsøkte han en annen vei og søkte i 1862 postmesterjobben i Fredrikstad – også dette uten hell.
I desperasjon skrev Holth nå altså en lengre klage til Stortinget, ledsaget av massevis av bilag og støtteerklæringer som han hadde fått fra tidligere kolleger og elever. Jacob Ihlen, som senere ble høyesterettsadvokat og stortingsrepresentant, var blant elevene som støttet sin gamle lærer. Han sendte et brev etter å «ha talt med tre af mine gamle Skolekammerater» – deriblant den senere statsminister Emil Stang – og erklærte at Holth «var en human og medgjørlig Lærer», og han tilføyde at det blant Katedralskolens elever «var en almindelig Opinion om Dem, at De var en Lærer af ganske ualmindelig Dygtighed, som havde et sjeldent Greb paa at behandle Elever og bibringe dem Kundskaber».
Høyesterettsdommer Eskild Brun – Jørgen Youngs svigersønn – og apoteker Harald Thaulow var blant de ledende menn som sendte sønnene sine til Holths privatskole. Begge avgir vitnesbyrd til Holths fordel. Skolen var ellers populær blant embetsfamilier som var bosatt utenfor hovedstaden, men som måtte sende sønnene sine til Christiania.
Blant Holths tidligere kolleger på hans egen skole finner vi kjente navn som presten John Andreas Welhaven, den senere kirke- og undervisningsminister Nils Hertzberg, samt stifterne av Aars og Voss’ skole – Jacob Jonathan Aars og Peter Voss. Den førstnevnte hadde også vært Holths elev. Alle erklærer, på oppfordring og med vekslende entusiasme, at Holth var en flink lærer og grei kollega.
I Stortinget ble klagen behandlet i en komite uten at det førte til noe. Den eneste som støttet ham fullt ut var Ole Gabriel Ueland. I 1866 ga Holth ut all sin dokumentasjon om saken, herunder om Stortingets behandling og senere kommentarer, i boken sin.
I ettertid er det lett å avskrive Holth som en kranglefant – vi har også andre episodiske glimt fra hans strevsomme liv – men vi kan ikke se bort fra at Riddervold også har opptrådt urimelig. Ifølge Holth hadde statsråden omtolket en passus i en av Holths attester der det het at han hadde «en kraftig Villie og en energisk Charakter» til «Umedgjørlighed». Riddervold skal ha sagt til resten av regjeringen at Holth var «en umedgjørlig Mand og at dette var Grunden til at jeg ikke var bleven befordret». Dette var Holth angivelig blitt fortalt av «Regjeringens første Medlem» – med andre ord førstestatsråd Frederik Stang, som nettopp var trådt inn i regjeringen igjen etter en lengre pause. Han var også faren til Emil, og kjente vel godt til Holth fra før.
I daværende hærminister August Christian Mantheys dagbok fra 1862 finner vi spor som kan tyde på Holths opplysninger kan ha noe for seg:
«22.11. Langvarige Discussioner om Adjunct Holths Befordring, som forsvares af [førstestatsråd Frederik] Stang og [justisminister Gerhard] Meldahl, men bekjæmpes af Riddervold, mig, [innenriksminister Christian Zetlitz] Bretteville og [marineminister Wolfgang Wentzel] Haffner, medens [finansminister Otto Vincent] Lange svæver fra det ene til det andet Parti.»
En uke senere kan Manthey notere at innstillingen om Holth har gått «efter lange Debatter afsted uden Dissents, idet der fires fra flere Sider».
Holth engasjerte seg også i lokalpolitikken. I slutten av 1862 hadde han stilt til valg for gårdeiernes parti i Christiania, og Manthey noterer:
«Adjunct Holths Machinationer for at poussere sig som Communemand, efterat Riddervold gjentagende har vist ham væk fra Gjen-Indtræden paa Lærer-Banen, er Gjenstand for Discussion. Stang siger at han vil tale et Alvorsord til Manden. Nogle af os finde et saadant Skridt tvivlsomt, og i det paafølgende Statsraad den 31te December beretter Stang, at han selv har fundet det Samme og derfor opgivet Ideen.»
I 1867 får Holth endelig muligheten som konstituert overlærer i Trondheim, men han blir satt på porten i 1872. Han ble i Trøndelag som gårdbruker noen år, men vendte tilbake til Christiania i 1879 der han nokså snart døde av slag i sitt nye hjem i Edvard Storms gate etter at han igjen hadde forsøkt å starte undervisningsvirksomhet i hovedstaden.
Holths politiske engasjement er en historie i seg selv – så det kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
-gb-
