Dagbladet, 20.4. 1921: Anlegget av den nye lekeplass paa det forhenv. Vestkanttorv ved Professor Dahls gate er nu i full gang. Det ser ut til aa bli et meget tiltalende anlegg med vakre stentrapparrangementer og beplantninger. Av ovenstaaende tegning vil man faa et inntrykk av hvordan plassen nogenlunde blir, naar den sandsynligvis innen sommeren er ferdig.
Oprettelse av lekeplass for barn paastaaes i almindelighet aa være en opgave, som baade av sosiale, hygieniske og pædagogiske grunne bør finne all mulig støtte. Imidlertid er det ikke sikkert at alle barn deler denne opfatning. Personlig har jeg ingen barndomsminner fra lekeplass. Har jeg nogensinne beæret et slikt anlegg med mitt nærvær maa det ha vært i et tidsrum av mitt liv som ligger mellem den spede pattebarnsalder og femaarsalderen. I saa fall var det neppe paa eget initiativ at jeg lot mig slepe hen til de lumske, bacillefylte sandkasser og de glattslitte balansestenger. I den mere modne alder som gutt, fra mitt livs 6. til dets 15. aar betraktet baade jeg og de av mine kammerater som ikke var eneste hane i et kuld av aatte søstre, lekeplassene med berettiget mistenksomhet. Foruten aa være overbefolket med sutrende og sladrende jenter var de ogsaa i høieste grad blottet for alt som heter romantikk og annen tiltrekning. Hva djevelen hadde vi aa bestille paa en flat, støvet, kjedsommelig lekeplass? Gutter er ikke yndere av paradishopning og ballkastning, i ethvert fall ikke før de blir forelsket i et eller annen paradishoppende hunkjønn en miniature – og selv da gjør de det høist nødtvungent. De foretrekker de videre horisonter – den farefulle ferden i annen manns have, klatring over piggtraadbesatte gjerder, cykling i mørke uten lykte og akning i forbudte bakker paa stadig utkik efter «kosten», stormløp nedover løkkeskrenter, gjennem mørke kjellere, opover høie brandstiger, gjennem takglugger og bortover takmøner, men lekeplasse, vorherre bevare oss!
Allikevel har selvfølgelig lekeplassene sin berettigelse. Statistikken, som aldri lyver, forteller at mer enn femti procent av befolkningen er av kvinnekjønn, følgelig er mere enn femti procent av barnebestanden pikebørn forutsatt at de ikke senere formerer sig ved knoppskytning, hvad de neppe gjør. Og for smaapikene er lekeplassene deilige, solfylte eldoradoer komisk blottet for farer og spenning. Tilstedeværelsen av en uniformert vaktmann øker deres trygghetsfølelse. Faar vi også parktanter, som mange foreslaar, som mange sukker efter, spisse lærerinner med lorgnet og en knoklet, truende pekefinger, vil smaapikene kunne hoppe paradis i den syvende himmel, hvad der vel maa sies aa være toppmaal av lyksalighet.
DANDIN