Jordskredet ved Akerselva i 1842

Bagaas Brug ca 1860. Badehuset til venstre i bildet, foran utløpet av Akersbekken. Foto: Teknisk museum.

I begynnelsen av september 1842 gikk det et jordskred ved Akerselva, omtrent der Mathallen ligger nå. Raset tok med seg deler av Maridalsveien og et uthus på eiendommen der kjøpmann Abraham Diderik Heidekker drev teglverket sitt. Enda verre var det at skredet ødela byens vannforsyning, som hadde sitt ledningsnett strukket gjennom Heidekkers løkke. Og som så mye annet – det ble høyesterettssak av det.
«Den værste og føleligste Skade ved Hændelsen er, at Byens Vandledning derved ganske er bleven afbrudt, da Renderne just gik igjennem den udskredne Bakke», skrev Den Constitutionelle. Politimester Gabriel Fougner rykket straks ut og oppfordret, på grunn av vannmangelen, «Byens Indvaanere til at iagttage den yderste Forsiktighed i Omgangen med Ild».

Kartutssnitt fra 1837. Kart av Christian Grosch.

Heldigvis var det ikke total krise, fordi ledningen som forsynte festningen skilte seg fra de andre akkurat forbi dette strekket (se rød strek på kartet fra 1837). Derfor var det muligheter for byens borgere å hente vann i enkelte vannposter i «Byens øverste Gader». Også slottets vannledning var intakt, den lå i en annen trasé. Riktignok hadde ikke kongefamilien tatt slottet i bruk, men det nye nasjonalgalleriet disponerte noen rom til sine utstillinger.
Ingen kom til skade i raset, men Heidekker mistet altså et uthus, og advokat Iver Jacob Neumanns løkkehus «der stod ved Randen af Svælget, nu er ganske undergravet, og hvert Øieblik kan ventes at styrte sammen». Maridalsveien ble lagt om med en trasé noen meter lenger nord, og nye trerør kom forholdsvis raskt på plass slik at byen igjen fikk sikret vannforsyningen.
Men så begynte striden. Vannledningene kunne rimeligvis ikke legges tilbake akkurat der de hadde vært, siden hele bakken hadde flyttet seg. Og hvem hadde egentlig skylda for raset? Allerede der hadde man nok problemstillinger til et par saftige søksmål, og partene – henholdsvis Heidekker og kommunen – ga seg ikke før de endte i Høyesterett seks år senere.

Sommeren 1842 var ekstremt tørr. Ikke bare i Norge, men i hele Nord-Europa. Vi har data for dette fra målinger gjort ved Observatoriet i Christiania siden 1839. «Den langvarige Tørke har udtørret Jorden, efterladt støre Sprækker og derhos forminsket Modstandskraften i Elven og Vandaarerne, hvilke Omstændigheder vel især have bevirket Ulykken», skrev Morgenbladet. Og kanskje var det et poeng.

Registrert nedbør ved Observatoriet 1839-46. Kilde: Norsk klimaserviccsenter.

Men kommunen var mer opptatt av Heidekkers virksomhet. For var det ikke nettopp utgravingen av leire til teglsteinene som hadde ført til raset? I alle fall påla kommunen Heidekker å «afholde sig fra enhver Graving og ethvert andet Foretagende i Henseende til Leerbakken, hvorved Landeveien kunde tage Skade eller blive svækket».

Dette skulle Heidekker ha seg frabedt. Han mente å være i sin fulle rett til å benytte sin eiendom som han ville. Derimot hadde han atskillige innsigelser på at kommunen hadde tatt seg til rette og lagt ned nye rør i en annen trasé på eiendommen hans, og til og med noen nye kummer. De nye ledningene ble lagt lenger opp i bakken, nærmere Maridalsveien (se kartet under).

Så en klekkelig erstatning skulle han i hvert fall ha. Saken gikk sin gang med det relativt forutsigbare resultat at kommunen fikk lov til å begrense Heidekkers teglverksvirksomhet, mot at han fikk en erstatning. I 1848 kan vi lese at kommunestyret bevilget en «Godtgjørelse til Kjøbm. Heidekker for Afsavn af Leergravning paa hans Løkke ved Maridalsveien» på 2329 spesiedaler, omregnet til dagens verdi cirka 50.000 kroner – en nokså beskjeden sum, får vi vel si.

Kartet over skredområdet er laget av Christian Grosch i 1845. Kilkk på bildet for detaljer.

Men Heidekker hadde andre bein å stå på – i hvert fall en stund. Han nedstammet fra Osterhaus-familien, som hadde vært store eiendomsbesittere i området, og eide fra 1837 – etter et bittert arveoppgjør – hele det området på vestsiden av elva som er kjent som Bagaas Brug. I 1842 hadde han allerede oppført et «styrtebad» – Christianias første offentlige bad. I tillegg ble det på Bagaas drevet et mylder av småindustri, blant annet sagbruk, gipsfabrikk og sementproduksjon. I 1852 gikk det imidlertid helt galt, og livsverket gikk på auksjon til den driftige tannlegen August Emil Tobiesen, som sammen med sin sønn Otto bygget opp en moderne industrivirksomhet både ved Bagaas og ved Lysakerelva.

-gb-