————————-
Av Tallak Moland
————————-
En mandag midt i juli 1909 brakte Morgenbladet en notis på førstesiden med tittelen «Druknet i Maridalsvandet?» Avisen kunne fortelle at det var funnet en drivende robåt med kjølen i været langs stranden lørdag morgen. Tre menn som arbeidet på Mustads Spigerfabrik øverst i Akerselven hadde vært sett i båten noen timer tidligere. På dette grunnlaget hadde mannskaper fra Nydalens politistasjon satt i gang leting langs vannet.
Allerede på dette tidspunkt offentliggjorde Morgenbladet navnet på de savnede: Ole Olsen, Knut Johannessen og Arnesen. Avisen kunne fortelle at Olsen var en mann i 30-årene som «etterlater» seg kone og tre barn, Johannessen var på samme alder hadde kone og ett barn, mens Arnesen var fraskilt og omkring de 50. «De hadde Drikkevarer med sig i Baaden», mente avisen å vite.
I tirsdagsavisen sto en ny notis, også denne gangen på forsiden, med følgende overskrift: «Et af Ligene fundet.» Liket var funnet ikke langt fra land, i nærheten av Sandertangen i den nordøstlige enden av vannet. Det var den eldste av de tre som var funnet, han som var blitt benevnt «Arnesen». Avisen kunne nå fortelle at han het Hans Arnesen Glommerud. Politiet ville fortsette letearbeidet: «man haaber sikkert aa finde de to andre omkomne».
I onsdagsavisen sto en kort notis. Det eneste nye i saken var at Glommerud var funnet ikke mer enn 20 meter fra land. Politiet ville fortsette letingen.
I torsdagsavisen ble det opplyst at liket etter Glommerud var obdusert. Det var fastslått at dødsårsaken var drukning, «idet Liget ikke bærer nogetsomhelst Mærke efter Slag eller Stød». Samtidig hadde politiet fortsatt letingen etter «de to Lig», uten resultat.
I fredagsavisen kom saken igjen på førstesiden: «Ulykken i Maridalsvannet. Alle tre Lig fundet.» Avisen ga en detaljert beskrivelse av funnet: «De laa paa Bunden af Vandet ved Sandertangen lige i Nærheden af det Sted, hvor man forleden fant Hans Glommerud. Dybden er her ca. 10 Favne. Bunden var fuld af Tømmerstokke og store Stene. Ligene blev taget op ved Drægning. Den ene af de Omkomne ble fundet i siddende Stilling på Bunden med en Fiskestang i Haanden og Rypesæk paa Ryggen. Den anden laa flad nede.»
Dagbladet hadde ikke omtalt saken før denne fredagen da alle de druknede var funnet. Nå kommenterte de Morgenbladets reportasjer på denne måten: «hermed haaper vi, at det er forbi med det taabelige og latterlige hysteri, som denne sag har bevirket i saa vide kredser».
Morgenbladet hadde sin egen oppfølging av saken. Da, som nå, lå inntaket til byens drikkevann i Maridalsvannet. Avisen spurte stadskjemiker Schmelck om likene kunne tenkes å ha forurenset drikkevannskilden. Men kjemikeren kunne berolige avisen. De store vannmassene i Maridalsvannet ville bli lite påvirket av «den Forurensning som kan frembringes ved den langsomme Dekomposition af to Lig». Dessuten, la han til, hadde likene ligget i vannets nordende, mens vanninntaket lå i sydenden. Det var derfor lite sannsynlig at «de fra Ligene stammende Stoffe skulde blive tilført Byens Drikkevand».
Saken kunne ha stoppet der. Men Morgenbladets journalist hadde tydeligvis fått stadskjemikeren på gli. Han hadde et budskap om bassenget på St. Hanshaugen som var mellomstasjon på veien fra vanninntaket i Maridalen til husene i de vestlige bydeler. På denne tiden var bassenget åpent og dermed ubeskyttet for forurensninger fra insekter, støv, og plantedeler. Han mente at forurensningen fra likene i Maridalsvannet var mindre alvorlig enn forurensningen fra et par hundre fluer direkte i bassenget.
Men verre enn fluene i bassenget var spyttklysene fra «Tusinder af Mennesker» som daglig spaserte langs kanten av bassenget. Det hendte at de spaserende spyttet ned på gangveien. Dette spyttet kunne feste seg til støvpartikler som senere ble virvlet opp og havnet i bassenget. Man kunne også være vitne til at noen av de spaserende spyttet direkte i vannbassenget, påsto Schmelck. Hans konklusjon var klar: «Saalænge disse Bassiner ikke er overbygget, burde efter mit Skjøn Spadseringen rundt dem absolut forbydes.»
Kanskje var sommeren 1909 en tid det skjedde lite i Kristiania. Da var det fint at det dukket opp noen lik og en ivrig stadskjemiker.
