En oktoberdag i 1843 ble den tyske bryggerimesteren Jakob Frederik Glück hentet av politiet i Drammen og eskortert til Christiania der han ble satt i kasjotten på politistasjonen i Rådhusgata – der han den neste uka ble utsatt for grundige avhør og påfølgende tiltale for mislighold i tjenesten – hos den mektige håndverkerhøvdingen og stadshauptmannen Niels Ytteborg. Etter at rettsvesenets kvern langsomt malte seg ferdig, skulle saken slå grusomt tilbake på den stridbare og omstridte Ytteborg – i form av ikke mindre enn to forskjellige høyesterettsdommer.
Den unge Glück – bare 20 år gammel – var blitt hentet til Christiania i 1842 for å overta den ansvarsfulle stillingen som bryggerimester for Ytteborgs ekspansive bryggerivirksomhet – det senere Foss bryggeri. Glück hadde jobbet hos grosserer Scheel i Drammen, der han fikk de beste skussmål. I Christiania fikk han i oppdrag å være bestyrer av Ytteborgs ølbryggeri og maltgjøreri, blant annet med forpliktelse til «at vise størst mulig Accuratesse og Paapasselighed».
Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før han og Ytteborg røk uklar, og sommeren etter fikk Glück sparken på grunn av flere ulike forhold. I Morgenbladet 15.2. 1844 får vi en første innføring i saken:
For det første var Glück ifølge Ytteborg en elendig bryggerimester. Etter å ha brygget øl i hele mars og april kunne han «ikke mod Slutningen af Mai paavise et Glas klart Øl». Dessuten hadde det kommet luft til i tønnene med bayersk øl. I tillegg hadde Glück, mot Ytteborgs vilje, solgt undergjær til bryggerimesteren hos konkurrenten Christian Schou. På toppen av det hele skulle Glück også ha forsynt seg i overkant mye av produksjonen – langt utover det som var rimelige mengder til privat forbruk. Han skulle angivelig stadig ha fått med seg store mengder øl opp på hybelen i Storgata og invitert kompiser ned i ølkjelleren også etter at han ble oppsagt. På dette tidspunkt lå Ytteborgs ølkjeller i Hausmannsgate ved Storgata. Han hadde altså ikke rukket å ta i bruk det nye anlegget under Aker kirke, som ble satt i drift i 1845.
Hvis Ytteborgs hensikt hadde vært å bli kvitt bryggerimesteren og få saken ut av verden, burde han nok ha betalt ut lønnen som Glück hadde utestående da han ble oppsagt. For da Glück ble oppsagt 11. august, hadde han 300 spesiedaler til gode som Ytteborg nektet å utbetale, hvorpå Gluck gikk til sak for å få pengene. Først da gikk Ytteborg til motangrep i oktober ved å anmelde tyskeren for omfattende mislighold i tjenesten. Glück, som for lengst hadde vendt tilbake til grosserer Scheel i Drammen, ble – slik vi får det beskrevet i den siste høyesterettsdommen i 1847 – «belagt med personlig Arrest og under Vagt transporteret til Christiaia, hvor han blev siddende i Raadstuarresten» helt til han ble løslatt mot kausjon, pikant nok utbetalt av Ytteborgs bryggerikonkurrent Christian Schou.
Stiftet – med stiftamtmann Frederik Riis i spissen – reiste deretter en straffesak mot Glück med påstand om 15 dager «paa Vand og Brød» samt saksomkostninger. Glück hadde imidlertid engasjert den ypperste han kunne finne innen advokatstanden, nemlig høyesterettsadvokat Bernhard Dunker, og saken tok derfor en uventet vending i Underretten – i hvert fall for Ytteborg og Riis. Ytteborgs påstander smuldret åpenbart opp i møtet med fru Justitia. Glück ble frikjent, mens stiftamtmannen anket saken videre til Overretten.
På dette tidspunkt – i februar 1844 – ble saken gjenstand for atskillig offentlig oppmerksomhet, og Morgenbladets redaktør, Bredo Stabell, lot ikke anledningen gå fra seg til å denge løs på øvrigheten generelt og stiftamtmann Riis spesielt. Han brakte referatet fra Underretten og bemerket til slutt:
«Den Skandal, at en Ølbrygger hentedes Lensmænderne imellem fra Drammen hertil for at undergives Tiltale, fordi han selv hadde drukket og skjænket en Anden Øl, medens han var Bryggerimester hos Ytteborg, vakte saamegen Omtale og saa almindelig Uvillie ihøst, at vi tro det vil interessere Almeenheden at læse Underrettens Dom, som vi derfor her have meddeelt og som ikke behøver nogen Kommentær.»
Det ble selvfølgelig avisdebatt, og da Overretten hadde sagt sitt i mai, kommenterte Morgenbladet: «Denne Sag vil, som saa mange andre, bidrage til at skaffe den Overbeviisning Indgang, at vor kriminelle Rettergang høiligen tiltrænger en Reform» – til tross for at en ny kriminallov nettopp hadde trådt i kraft.
Etter at Glück var frikjent i den offentlige kriminalsaken gikk han og advokat Dunker til privat søksmål for all den skade Ytteborg hadde påført ham. Dermed fantes det to saker som begge gikk videre til Høyesterett – de ble avgjort i henholdsvis 1846 og 1847, og Ytteborg tapte på alle punkter. Ytteborg måtte bøte til statskassen (100 spesiedaler) og betale erstatning og refunderte saksomkostninger til Glück, blant annet fordi «den derved foranledigede Arrest og Justisaction antages at have lidt paa Gods eller Velfærd».
-gb-
