En stygg barnemishandlingssak sjokkerte Christianias innbyggere i slutten av 1837. Men det sier litt om den politiske situasjonen i byen at mishandlingen raskt ble tolket inn i kulturkrigen som raste mellom «intelligensen» og «patriotene» – personifisert gjennom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland.
Den virkelige skurken i historien het Francesco Mancini [1]navnet ble også skrevet Manzini/Mansini. Han var rytter og akrobat, og at han var en fremragende artist var det ingen som betvilte. Han hadde kommet til Christiania sammen med «Det Gauthierske Kunstberiderselskab», og var hovedattraksjonen i et show som skulle settes opp i Ridehuset ved Akershus festning fra 10. desember.
Men et par dager før første forestilling sprang bomben: Tirsdag 5. desember brakte Morgenbladet et innlegg fra en sjokkert innsender som kunne fortelle at Mancini i sitt losji hos høker Søren Hansen[2]den samme som året etter åpner Hotel Scandinavie i Grensen hadde skamslått ei lita jente i truppen med en stor pisk, i et nokså upedagogisk forsøk på å trene jenta til å utføre en ridekunst. I flere senere innlegg beskrives mishandlingen i detaljer som vi skal spare Oslohistories lesere for – men det er liten tvil om at ugjerningene hadde funnet sted, og at dette var et mønster i Mancinis oppførsel.
Nyheten spredte seg raskt, og siden direktør Gauthier og hans omreisende sirkus også var faste gjester i flere svenske byer, ble saken dekket blant annet i Uddewalla Weckoblad – som kunne fortelle at det samme hadde skjedd der: Jenta var ti år gammel og gikk under navnet Nathalia Danneborg. Mancini hadde fått henne i sin varetekt for å trene henne opp som «kunstberiderske». I Uddevalla hadde han lenket henne fast i stallen i timesvis med bundne hender, og avisa skrev at hennes «lidande utseende omisskänneligen vittnade om den omenskliga tortyr hon dagligen måste uthärda». Likevel hadde politiet latt Mancini ta henne med videre til Norge.
I Christiania grep imidlertid politiet raskt inn i saken, og ifølge Morgenbladet overtok selveste stadsfysikus Jens Døderlein omsorgen for Nathalia inntil videre.
Stemningen i Christiania vendte seg raskt mot Mancini, og en innsender forlangte at Gauthier måtte sette sin mest berømte artist på porten. Mancini selv forsto nok at det beste forsvar var å legge seg i det minste bittelitt flat, og han rykket inn et innlegg i Den Constitutionelle der han gjorde rede for at «Den gymnastiske Opdragelse fordrede Tugtelse; i at give denne har jeg maaske enkelte Gange været noget stræng, men kan ved Lægeattest bevidne at Revselserne have været af den Beskaffenhed, at Barnet ikke lidt nogen Skade.»
Og Mancini var faktisk ikke uten støttespillere. I Intelligensseddelen dukket det opp en innsender som kunne opplyse at «i de sydlige Lande er det meget ofte Tilfældet, at Æqvilibristernes Skole har gaaet igjennem Sorg og Smerte» – og at de derfor videreførte denne metoden på sine egne elever. Innsenderen tvilte på at det omtalte «pigebarn» var blitt verre behandlet enn det Mancini selv var blitt i sin barndom.
Han syntes derfor at det ville være urimelig om «Publikum nu vilde hindre hans offentlige Fremtræden – for ikke at tale om hvad det selv derved vilde tabe i dets Fornøielse».
Og slik ser det også ut til at teaterkritikeren i Den Constitutionelle – «Nella» på folkemunne – resonnerte. Vi vet ikke hvem skribenten var – men sannsynligvis var det en av redaktørene, kanskje den senere høyesterettsdommer, stortingsrepresentant og ordfører Ulrik Anton Motzfeldt. Nella var intelligenspartiets hovedorgan, befolket av unge samfunnsstøtter i kretsen rundt Welhaven, med kun forakt til overs for «patrioter» generelt og Henrik Wergeland spesielt.
Og sannelig finner vi ikke Henrik Wergeland sentralt plassert i de videre begivenheter. Han var tilstede under premieren søndag 10. desember. I Statsborgeren – der Wergeland fremdeles var redaktør før den endelig gikk inn noen dager senere – hadde han før forestillingen påpekt at Mancinis erklæring i Nella faktisk var forfattet av bladets forlegger, som var den danskfødte bokhandleren og kulturhøvdingen Johan Dahl.
I Nellas artikkel om forestillingen het det:
«Det er et mærkeligt Charakteertræk […] at han aldrig kan lade nogen Leilighed til offentlig at prostituere sig, gaae ubenyttet hen. Da Hr. Mancini […] traadte ind i Circus, skreeg Henrik Wergeland: «Ud med Mancini!»
I stedet for å omtale barnemishandlingen, var Nellas utsendte mer opptatt av å skildre publikums begeistring for Mancini, og påsto at til og med Henrik Wergeland hadde gitt seg over og overlatt til sine følgesvenner «at vaage over den offentlige Morals Overholdelse» etter at Mancini hadde bedt publikum om unnskyldning for det inntrufne.
Anmelderen var ikke så rent lite begeistret selv:
«Mancini er en sjelden Gymnastiker. Hans Bøielighed, Muskuløsitet og Behændighed er overordentlig.»
Redaktør Bredo Stabell i Morgenbladet, som var Den Constitutionelles motsats, ga også sitt besyv med, og rykket ut til Wergelands forsvar etter Nellas omtale: «Den Arrogants, hvormed den Constitutionelles Redaktion eller dens bestaltede Theaterkritikus søger at gjøre sin Mening gjældende om Gjenstande, der alene beroe paa individuel Smag og Følelse, og at trække frem i sine tilsmudsede Spalter, med Navns Nævnelse og i Forbindelse med aabenbare Usandheter.»
På nyåret konkluderte en av Morgenbladets innsendere med at Mancini var blitt «de Constitutionelles Kjæledægge» utelukkende av den grunn at det var Morgenbladet som først hadde omtalt mishandlingen. Så giftig var samfunnsdebatten i Christiania ved årsskiftet 1837-38 – og dermed var det duket for det berømte teaterslaget om Wergelands Campbellerne i slutten av januar.
Ps.
Francesco Mancini ble faktisk værende i Christiania i flere år sammen med sin kone – danselæreren Louise. Hun annonserer flere ganger for sine dansekurs, han for sine forestillinger – så sent som i 1843 i den nye sirkusbygningen på Klingenberg. En kuriøs episode finner vi i 1839, da rykker han inn et innlegg i Morgenbladet der han bevitner at snekkermester O. Andersen var hos ham en hel kveld i januar. Forklaringen finner vi i Andersens egen annonse, der han benekter at han skal ha påført høker Julsen et slag i øyet med en nøkkel.
Hvordan det gikk med den ulykkelige lille Nathalia vet vi dessverre ikke.
