«Denne Dreng er en af vor Stads Curiositeter», skrev Den Constitutionelle om Herman Hansen, kjent som «Appelsin-Herman», allerede i 1838. Kanskje er det den første offentlige avisomtale av en av hovedstadens byoriginaler? I alle fall har han nå fått plass i Even Saugstads oppdaterte og utvidede bok. 12 nye personer er omtalt i den nye utgaven, i tillegg til 11 fra den forrige.
Oslohistories lesere vil kanskje huske Appelsin-Herman nevnt i forbindelse med dansesalongen til Madame Grue, men også «Nils Gladelig» – den morsomme fyren som bystyret bestemte seg for å oppkalle en gate etter – har nå fått sin fortjente plass i oversikten over byens originaler.
Hva er en byoriginal? Forfatteren filosoferer over spørsmålet i bokas forord, og siterer også andre: «Disse små fyrtårn som av og til blinker til oss på en grå hverdag og slik supplerer den noe ensformige tilværelsen med noen friske vitaminer», skrev Karl Halvorsen i 1968. Og spekteret av byoriginaler er bredt. Man trenger ikke, som Saugstad skriver, være en sliten uteligger med spesielle vaner. Også velstående forretningsmenn, som Appelsin-Herman, Køla-Pålsen (han med Paulsen-kaia) og Jørgen Wright Cappelen (forlagsmannen) har funnet veien inn mellom de to permene.
I dag er det ingen som har truffet de fire vi har nevnt så langt. Men mange av de andre vi kan lese om i boka har vi møtt på fortauet, kanskje snakket med eller i det minste nikket til. El Jucan, Kyter’n, Blomster-Ole og Ho’ Aagot – og ikke minst advokat Hermansen – den alltid ulastelig antrukne mannen som faktisk var advokat før karrieren sporet av til et opphold på Dikemark sykehus, før han bygget en ny tilværelse med et slags enmanns gateteater.
Også noen nålevende personer har fått sin hederlige omtale – miljøaktivisten Pål Jensen, gatepoeten Lars Poverud og den fremragende fiolinisten Renald Antoinette, som nå tilbringer sine eldre dager i Fredrikstad.
Det tynnes ut blant byoriginalene. Det kan være mange forklaringer på det. Saugstad refererer til forfatteren Sven Kærup Bjørneboe, som hevdet at «medfølelsen har tatt dem» – underforstått at endel som viser avvikende oppførsel i større grad blir fanget opp av et behandlingsapparat. Men legger man forfatterens brede definisjon til grunn er det kanskje også slik at vår nye medievirkelighet gjør at vi har fått så mange flere muligheter å spille på enn å være original på et fortau?
Uansett kan det være verdt å huske advokat Hermansens ord: «Det bor en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er ikke om man skal godta eller forkaste Hermansen, men i hvilken grad man skal tørre å slippe sin Hermansen løs.»
Det er 11 år siden førsteutgaven av denne boka kom ut, og Saugstad har siden holdt over hundre foredrag om temaet. Interessen er åpenbart stor, og denne andre utgaven er altså vesentlig bygget ut og oppdatert. Det er ikke uten videre enkelt å skrive personlige omtaler av mennesker som av forskjellige grunner lever litt på kanten av samfunnet, men Saugstad gjør det med respekt og varme.
Boka er utgitt på Frie Fuglers forlag.
