Da den unge Karen snek seg ut av huset en fredag i mai 1808 for å gifte seg med sin kjære Ludvig gikk det aldeles over styr for faren, som nektet å se henne igjen. Ingen uvanlig historie, kanskje – men faren var stiftsprost, og saken endte helt til topps i regjeringen i København.
Det var stabeisen Nicolay Lumholtz, som noen av Oslohistories lesere vil huske som «sinnapresten», som ikke kunne tåle at datteren Karen, da 23 år gammel, giftet seg med den respektable overlæreren Ludvig Stoud Platou ved Katedralskolen.
Overlærer Platou hadde et par uker i forveien rettet en høflig henvendelse til stiftsprosten om «Tilladelse til at elske Deres Datter, den gode, kiære Karen». De varme følelsene hadde oppstått tre år tidligere, da Lumholtz faktisk hadde invitert Platou på besøk, og siden hadde «Haabet om denne Piges Kiærlighed» vært hans eneste ønske.
Lumholtz avviste imidlertid forespørselen kontant med den begrunnelse at embedet som skolelærer ikke ga grunn til «at bifalde den attraaede Forbindelse med min Datter Karen», og dermed var den saken ute av verden. Trodde stiftsprosten.
Men de to forelskede ville det annerledes, og sannelig hadde de bred støtte, ikke bare fra Platous kolleger, men også internt i den lumholtzke familie, der både storebroren og til og med stemoren (som var 11 år eldre enn Karen), støttet forbindelsen. Platous kollega, den senere professor Søren Rasmusen, hadde overtalt slottsprest Claus Pavels til å stå for vielsen, mens den unge stiftsprostinnen hadde vært hos biskop Bech og bedt ham legge inn et godt ord hos hennes gjenstridige ektemann – uten at det hjalp.
Den illsinte Lumholtz skrev straks et rasende brev til «Det Høy-Kongelige Danske Cancellie» med en klage på slottsprest Pavels, som hadde forrettet bryllupet, og en ditto klage på Platou, som han sendte til «Direktionen for Universitetet og de lærde Skoler», der han mer enn antydet at Platou bare var ute etter en arv som skulle tilfalle datteren. Han la ikke fingrene imellom i sin vrede over Pavels. Vielsen hadde vært «til Afskye blant Folket, til een Rædsel for Fædre og Mødre», for nå kunne jo alle slags prester «uden vores Biefald og Vidende at bestemme, hvem vore Børn skal ægte», skrev Lumholtz.
Klagen ble forelagt biskop Frederik Julius Bech, som var sjef både for Lumholtz og Pavels, og han medga at Pavels rktignok hadde forsømt seg ved ikke å klarere vielsen med brudens sogneprest – som jo var Lumholtz – men påpekte at storebrødrene hennes hadde vært tilstede, og at også stemoren hadde informert biskopen om hva vielsen på forhånd, og bedt ham om å ta en prat med den grumme fader. Så han mente at Pavels måtte kunne unnskyldes, særlig fordi han hadde nektet å ta betaling for jobben.
Når det gjaldt klagen over stakkars Platou, var Bech atskillig skarpere i tonen. Han mente at Lumholtz’ beskyldninger mot Platou, ikke var annet «end Udbrud af en hans Alder, Stand og Faderstilling lige uværdig Lidenskab». Han beklaget at «Olding paa Gravens Rand, en Lærer, som i offentlig Tale og med Exempel skal prædike Forsonlighed, raaber uoverlatelig Hævn over sin egen Datter» – særlig fordi han ikke kunne oppnå annet «end at faae en lav Lidenskab tilfredsstillet i sine egne Børns Krænkelse.»
Saken endte med at Pavels fikk pålegg om å betale en liten bot til fattigvesenet fordi han ikke hadde opptrådt formelt korrekt overfor brudens sogneprest (Lumholtz), mens ingen hadde noe å si på Platous opptreden. Platou ilte for sin del til og betalte boten for Pavels.
Mens Ludvig Stoud Platou var en høyt respektert mann i Christiania og etter hvert en drivende kraft i arbeidet med Selskabet for Norges Vel, var Nicolay Lumholtz viden kjent for sitt dårlige humør og sin elendige oppførsel. Han var stiftsprost, men hadde også en honorær tittel som biskop – slik enkelte fikk anledning til å bruke på denne tiden. Han ligger for øvrig begravet på sørsiden av Domkirken, der gravplaten hans fremdeles kan beskues.
Alle brevene som er referert, finnes i boka om Platouslekten.
-gb-