«Vi er alle med Rette glade over vor Borgerret i det frie Fædreland», skrev en innsender i Morgenbladet i 1846, i et forsøk på å få folk til å stemme ved formannskapsvalget. Mobilisering av velgere har vært et grunnleggende spørsmål i hovedstaden i alle år siden frie valg ble innført, og 1840-årene var ikke noe unntak. Men det skal sies at mobiliseringen gjerne gikk ut på å oppildne egne meningsfeller.
De stemmeberettigede borgerne kunne delta i det indirekte stortingsvalget hvert tredje år (der velgerne fikk utpeke valgmenn) og annethvert år ved de to direktevalgene til kommunestyret – henholdsvis til formannskapet og representantskapet. Det første var det viktigste, formannskapet møttes ofte og avgjorde løpende saker, mens representantskapet ble samlet et par ganger i året, blant annet for å vedta budsjett og godkjenne regnskap. Ved hvert valg gikk halvparten av medlemmene i de to forsamlingene av, men kunne gjenvelges om de ønsket det.
Valgdeltakelsen varierte kraftig. Velgernes interesse for lokalpolitikken var vesentlig lavere enn ved stortingsvalgene. Av om lag 1100 stemmeberettigede var det 881 som stemte ved stortingsvalget i 1838, mens det bare var 222 som deltok ved formannskapsvalget samme år, og kun 177 i 1840.[1]I 1858 var det bare 87 velgere som gadd å stemme ved formannskapsvalget.
Det var sparsomt med offentlig argumentasjon forut for valgene, men i desember 1842, like før formannskapsvalget, finner vi en «indsender» som klager over «med hvorliden almeen Aand vore Kommunalanliggender af Byens stemmeberettigede Indvaanere behandles».
Innsenderen mente at altfor få ønsket å delta i det kommunale styret, til tross for at «Enhver Borger resonnerer over Anvendelsen af Byens Midler, men Ingen vil selv deeltage i deres Forvaltning». Likevel var det mange som klaget «over den daarlige Brolægning, slet Bestyrelse af Lygtevæsenet, Vandindretningen, ec».
Nå viste det seg at innsenderen ikke bare var ute etter å mobilisere velgere generelt, men også for «at dette Valg kan faa et for Byens Bestyrelse heldigt Resultat». Og selv om han ikke var «ledet af nogensomhelst Partiaand», presenterte han en liste over kandidater han mente ville gjøre en god jobb, deriblant toppbyråkraten Erik Møinichen, høkeren Erik Sætrand og kjøpmennene Benneche, Tiedemand og Knudsen – hvorav de to første faktisk ble valgt. Og valgdeltakelsen økte nesten dramatisk fra forrige valg – til 414 velgere.
I 1846 finner vi en ny innsender som på diplomatisk vis forsøker å mobilisere til valgdeltakelse for sine kandidater ved å minne om at «Det medborgerlige Sindelag har slet ikke nogen Skade af, at det saa ofte som muligt bestyrkes og befæstes» – ikke minst fordi «Enhver Indvaaner i Byen kan dog paa en følelig Maade komme til at sande, at Byraadets Sammensætning er vigtigt for ham og Alle».
Men ikke alle var like runde i sine formuleringer. I 1844 besto den synlige avisvalgkampen av en innsender som i langt mindre grad gikk rundt grøten:
«Jeg er aldeles ikke fornøiet med Formandskabet i Christiania, som ikke har vist Sparsomhed, der er af den største Nødvendighed, og heller ikke megen Uafhængighed og Frihedssind. Forfængelighed og Blæreri elsker jeg ikke og heller ikke Kryberi. Jeg stemmer ikke paa nogen af de aftrædende Formænd, men har derfor intet Haab om, at de Mange, der tænke som jeg, skulde kunne forene sig om bestemte Personer.»
Også denne innsenderen – «En Embedsmand» – hadde sine egne kandidater, deriblant navn vi kjenner igjen, som høker Erich Erichsen, apoteker Møller og byskriver Rye – men ingen av dem nådde opp i denne omgang. Derimot lyktes han i å bli kvitt snekkermester Johan Godtfred Nickelsen, «som Aristokraterne ikke like, og som jeg heller ikke liker for hans Afhængighed af Ytteborg».
Håndverkerhøvdingen Niels Ytteborg, som vi stadig kommer tilbake til, var imidlertid ikke på valg og ble sittende i formannskapet i flere år etter dette.
313 velgere deltok i formannskapsvalget i 1844.
-gb-
References
| ↑1 | I 1858 var det bare 87 velgere som gadd å stemme ved formannskapsvalget. |
|---|
