Alle Norges såkalte svenskemurer stammer fra ulike kriger vårt land har utkjempet med nettopp svenskene. Samtlige av de svenskemurene vi finner i Oslo stammer fra krigen i 1808-1809. Kort fortalt er de resultatet av tvangsarbeidet som svenske krigsfanger ble satt til å gjøre, i påvente av freden.
—————-
Av Oskar Aanmoen
—————-
Norge hadde stor suksess i forbindelse med sin deltakelse i Napoleonskrigene. Under krigen i 1808 mot Sverige seiret vi stort på alle fronter. Som nasjon vant vi en hel rekke slag fra Østfold i sør til Solør i nord. Dette ga oss naturlig stor æresfølelse, men også store utgifter. Flere hundre svenske soldater som var tatt til fange, skulle nå holdes fanget så lenge krigen pågikk. Bare etter seieren under slaget ved Prestebakke tok vi 385 svensker til fange, mens etter slaget ved Trangen stod vi igjen med intet mindre enn 442 svenske krigsfanger. Totalt gjennom krigen tok Norge nesten 1.000 svenske menn til fanger. Vi kunne naturligvis ikke sende dem tilbake til Sverige slik at de på ny kunne kjempe mot oss i de slagene som skulle komme. Det ble derfor anlagt en hel rekke med svært kummerlige fangeleirer, mange av dem var i og omkring hovedstaden Christiania.
Norge hadde på denne tiden en dårlig økonomi. At vi kjempet mot svenske i øst og opplevde en britisk blokade i vest hjalp heller ikke. Kort fortalt var svenskene en stor kilde til utgifter og få inntekter. Under den store nordiske krig snaue 100 år før, hadde man latt de svenske fange legge ut på en lang marsj. Da ble de satt til å gå over fjellet til Bergen og de bøndene som hadde behov for hjelp på veien, kunne ta de svenske fangene de måtte ønske seg. Dette resulterte i et utall rømninger og de fleste kom seg tilbake til Sverige uten altfor mye motstand. Derfor ble det vedtatt at i likhet med andre kriminelle kunne man bruke svenskens arbeidskraft som slaver under statlig bevoktning. Svensker ble rett og slett leid ut som slaver til norske bønder. Bevoktet av norske soldater. Omsetningen av de svenske slavene fant sted på Akershus festning hvor man kunne leie svensker til dagsarbeid og lengre prosjekter. De ble som regel satt til meget tunge fysiske oppgaver.
Svenskemuren til Nordberg gård
Svenskemuren på Korsvoll i Oslo er 2,5 kilometer lang. Den fungerte som grensemur mellom gårdene Brekke og Nordberg. Det som er igjen av muren i dag går fra Havnabakken til Grinda og så noe videre inn i Marka. Store steinmurer lå det prestisje i. De var et flott syn og vitnet om storhet og rikdom. Slekten på Nordberg var av en slik velstand og ønsket ett flott gjerde. Svenske slaver var billig i forhold til å leie inn norske arbeidere. Dessuten kunne svenskene arbeide under dårligere kår og om noen skadet seg eller strøk med i prosessen var det få konsekvenser. De svenske krigsfangene skal angivelig også ha bidratt med å bygge det som er hovedhuset til Nordberg gård.
Det spesielle ved denne muren er at man finner to små gravhauger tilknyttet dens historie. Disse to gravene befinner seg ikke langt fra det som i dag er Maridalen skytebane. Det finnes en rekke forklaringer på hvem som ligger i gravene der. Et gammelt lokalt sagn forteller om to svensker som hadde bidratt i å bygge muren. Disse to svenskene skal av uvisse årsaker ha havnet i en slåsskamp mens de satt som slaver for å bygge muren. Slåsskampen skal ha vært så brutal at de to drepte hverandre. De ligger nok uansett ikke i disse gravene. Slike «kastegraver» ble gjerne anlagt som monumenter over at noe uhyggelig skal ha skjedd der.
Svenskemuren ved Solli plass og annet arbeid
En stor andel osloborgere har gått forbi en svenskemur. Så sentralt til som rett ved Solli plass i Oslo finner vi restene av nettopp en slik mur. Denne muren vet vi ikke så mye om. En gang i tiden var den mye lengre og markerte by-løkken Petersborg sin grense mot Drammensveien. Det var en av de ledende kjøpmennene i byen, hoffagent og ridder Jacob Nielsen som hadde arvet Petersborg i 1808. Han bygde den store hovedbygningen mot Drammensveien som ble revet i 1933 og den store steinmuren takket være svenske slaver. Om muren gikk langs hele by-løkkens grense mot Drammensveien slik kildene antyder kan muren ha vært så lang som 300-350 meter. I dag gjenstår snaue 90 meter av den opprinnelige muren. For de spesielt interesserte kan man neste gang man går forbi lete etter den lille plaketten på muren, hvor det står at dette faktisk er en svenskemur.
Dette trenger ikke være de eneste svenskemurene i Oslo. Kanskje ligger noen av disse murene skjult under både tidens tann, mose og jord. Vi får håpe kanskje noen av dem blir gjenoppdaget en gang i fremtiden. De svenske slavene ble også satt til arbeid utover hele Østlandet. Blant annet Gulskogen gård som i dag er Drammen museum skal være bygd av svenske krigsfanger fra krigen i 1808. Over 150 krigsfanger ble også sendt så langt som til Valdres, Toten og Gudbrandsdalen. På Bærums verk deltok så mange som 200 fanger til å utbedre skader etter vårflommen og 235 fanger ble sendt til Bergen hvor de ble satt til å utbedre de dårlige veiene i byen.
Noen krigsfanger hadde yrker som det passet utmerket å utnytte mens det var krig. Forsvaret plukket ut krigsfanger med håndverksbakgrunn til å jobbe for myndighetene i Christiania. De fleste svenske slaver med håndverksbakgrunn fikk oppdrag i Norges hovedstad. På Akershus festning var det under hele perioden frem til fredsavtalen innkvartert over 50 skreddere og skomakere som var sysselsatt på hærens verksteder.
Å hjelpe en slave var straffbart
Fangene i Oslo levde under svært kummerlige kår. Majoriteten ble innkvartert i begynnelsen av krigen på fengslet tilknyttet Akershus festning. Ettersom månedene gikk og stadig flere fanger kom til hovedstaden ble de innkvartert på fjøs, uthus og andre bygninger som var bygget for å huset alt annet enn folk. Regelrette fangeleirer ble også anlagt. Forholdene bedret seg noe utover som krigen gikk. Mange svenske slaver ble gode venner av både norske bønder, handelsmenn og offiserer. Dette førte til at en hel del svensker ba nordmennene om hjelp til å rømme tilbake til Sverige under påskudd at de lengtet etter å se sin familie.
Å hjelpe slavene å rømme var ytterst straffbart. Det var regulert under landsforræderilovene. Dette var likevel ikke avskrekkende. Vi har spor av en hel rekke rømninger hvor svenskene fikk hjelp av nordmennene til å nettopp rømme fra fangenskap. Vi har flere eksempler på at nordmenn hjalp svenskene både med å bryte seg ut av fangeleirer og andre bygninger før man ga dem direksjoner på hvor de skulle gå hen for å komme seg hjem. Dette ble et såpass stort problem at soldatene i Christiania måtte ta grep. De fleste som rømte ble faktisk fanget igjen. Innen sommeren 1808 hadde mange i Drammen-traktene som hjalp svenske fanger å rømme sagt til svenskene at de kunne gjerne gå med dem frem til Christiania, men etter det måtte de klare seg selv. De turte ikke hjelpe svenskene hverken gjennom eller forbi hovedstaden. Sikkerheten var blitt for god.
—
Red:
Mange av de nordmennene som hjalp svenskene ble arrestert. De ble tiltalt og dømt som forrædere i store rettsaker. Deres dypt personlige og dels tragiske historier har lenge vært en glemt del av Norges historie. Denne høsten gir artikkelforfatter, historiker Oskar Aanmoen, ut boken «Napoleons norske forræder» hvor han forteller om de som ble dømt for forræderi under Napoleonskrigene. Hans foredrag på Nasjonalbiblioteket ved Solli plass onsdag 18. september kl. 19:00 vil også gi et enda dypere innblikk i Oslos rolle under Napoleonskrigene.
