Den populære kommandanten

Constitutionen. Tegning M.A. Appel, Stavanger maritime museum.

17. mai 1836 ble oberst Barthold Hagemann dagens helt da han lot militærmusikken spille i gatene. Men han fikk svi for det etterpå da han mistet jobben som kommandant på Akershus.

Flere tusen mennesker hadde møtt fram i Bjørvika for å vinke til dampskipet Constitutionen, som lenge hadde hatt en spesiell plass i hjertet til nasjonalvennlige nordmenn. Både fra land og fra dampskipet ble det skutt salutter.

Den daglige vaktparaden ble ledsaget gjennom byen «af Janitscharmusiken, spillende Nationalsangen», forteller Morgenbladet. Da dette var helt uventet, var det ikke så mange som fikk det med seg, men cirka 50 studenter «gav dog Commandanten et Hurra».

Men så ble flere oppmerksomme på hva som skjedde: «I Gaderne kom flere og flere Mennesker til», og etterhvert sang folk med når korpset spilte «Wolfs Nationalsang»[1]«Hvor herligt er mit Fødeland» og det ble ropt «et tre Gange tre gjentaget Hurra». Man spilte og sang «God save the King» og det ble påpasselig nok ropt hurra også for kongen. Til slutt stanset korpset og folkemengden  utenfor stortingslokalet i Dronningens gate der det igjen ble ropt hurra – riktignok uten at ropet ble besvart fra Stortinget, «der nu var sat og behandlede Tariffen for Udførselstolden». Deretter dro mengden «til Fæstningen for at takke Oberst Hagemann for Musiken, og udbragte ham et Hurra.»

Kroghstøtten ca 1840. Peder Balke, Oslo museum.

Også utover kvelden var det stor stemning i byen, med sang og musikk, festmiddager og taler. Ikke overraskende finner vi Henrik Wergeland sentralt i begivenhetene – han var høyt og lavt hele dagen og kvelden, og talte som vanlig ved Kroghstøtten. Også Stortingets representanter sluttet seg etter hvert til festlighetene etter en festmiddag på Hotel du  Nord, forlangte avsynging av «Sønner av Norge» og blandet seg med menneskemengden nederst i Kvadraturen. I mengden ble det ropt «Giv os et norskt Flag!»

Festlighetene i 1836 ble dermed en sterk kontrast til det som hadde skjedd i 1829, da politi og militære styrker gikk hardt til verks i det såkalte Torgslaget. Men Karl Johan, som tennerskjærende måtte erkjenne at det ikke lenger var mulig å forby nordmennene å feire sin egentlige nasjonaldag (og ikke 4. november, som var dagen for unionserklæringen), benyttet likevel sjansen til å ta hevn over de som sto i hans tjeneste: 1. juni kom meldingen til Christiania om at oberst Hagemann, som hadde latt militærmusikken spille, hadde fått sparken som festningskommandant.

Dette falt nordmenn flest tungt for hjertet, og mange ville vise sin sympati med den uheldige obersten.

Selv «Den Constitutionelle» – den sterkt regjeringsvennlige hovedstadsavisen – var kritisk, og påpekte at militærmusikkens bidrag hadde ført til at «alle Hjerter bragte Hs. Majestet deres Erkjentlighed for Christianias Commandants populære Færd». At Christiania-folk nå protesterte var «baade en Trang og en Pligt, som vist ikke vil blive uopfyldt», skrev avisen trassig.

Den langt mer opposisjonelle «Statsborgeren» la ikke fingrene mellom og trykket blant annet et hyllingsdikt til Hagemann – «Egen [2]eika paa Agershuus» – fra hvilket vi hitsetter 9. vers:

Der gaar Han! Vift dog med din Green
Ham et Farvel! Se af hans Trin
Nedramler bag ham end en Steen
Af Agershuus Ruin.

At sivilbefolkningen støttet Hagemann, var en ting – mer alvorlig var det at også det tilstedeværende offiserskorpset uttrykte sympati gjennom symbolske besøksdelegasjoner. 40 av stortingsrepresentantene gikk også i flokk og følge for å vise sin støtte til Hagemann.

Også studentene var aktive. 1. juli samlet 100 av studentene i byen seg til en prosesjon som besøkte oberst Hagemann og hilste ham med en deputasjon, og jammen ble det også denne gang «udbragt et tre Gange tre gjentaget Hurra». Siden oppsto en snurrig diskusjon om hvorfor ingen av studentene som kom fra Skien var med i opptoget – og mange mente at den autoritære og svenskvennlige statsministeren, Severin Løvenskiold, hadde kommandert dem til å holde seg hjemme. Selv om han bodde i Stockholm, var han fremdeles Skiens sterke mann.

En diskret mobiliseringskampanje for Hagemann-hurra.

Emil Aubert, en jurist som arbeidet som kopist i Finansdepartementet, fikk siden sparken fordi han hadde vært med hurra-studentene på besøket hos Hagemann [3]Aubert kom grusomt tilbake som senere stortingsrepresentant, amtmann og  borgermester i Trondheim. Morgenbladet, som brakte nyheten, anså det som «overflødigt at commentere over denne nye Afsættelse».

Les om 17.mai-feiringen i 1867

Den politiske dramatikken toppet seg 7. juli da det ble kjent at kongen aktet å oppløse Stortinget. Morgenbladet spekulerte i årsakene, men pekte på at det antagelig ikke hadde med representantenes hyllest til Hagemann å gjøre. Det var nok kongens misnøye med flere av sakene som var grunnen.

Barthold Henrik Hagemann (1788-1866) fortsatte som yrkesmilitær til han gikk av i 1849 og trakk seg deretter tilbake til en ensom tilværelse i Groruddalen. Ifølge krøniken til familien Hagemann kunne han aldri tilgi baron Wedel Jarlsberg, som han mente sto bak den forsmedelige oppsigelsen, og han døde som en bitter og skuffet mann på Hasle. Overfor Hagemanns nevø skal baronen derimot ha bedyret at det var kongen, og ikke han, som hadde presset på for å si opp kommandanten – og at Hagemann hadde vært uforsonlig når han hadde forsøkt å ta opp saken.

-gb-

I 1888 var det Frits Thaulow som spilte hovedrollen.

References

References
1 «Hvor herligt er mit Fødeland»
2 eika
3 Aubert kom grusomt tilbake som senere stortingsrepresentant, amtmann og  borgermester i Trondheim