Hvis du går ned Hansteens gate på Ruseløkka og stopper opp mellom Observatoriegate 9 og 11 vil du kanskje stusse over den pussige asymmetrien mellom de to husene. De står jo åpenbart til hverandre, men noe er feil. Forklaringen er at de opprinnelig hang sammen og at de hadde en felles bakgård.
På et tidspunkt i 1890-årene kom byens myndigheter til at det var dumt at de ikke hadde tenkt på å føre Hansteens gate hele veien ned til vestbanetraseen, og kanskje til og med sikret en siktlinje ned til sjøen. Så i 1897 vedtok bystyret å kjøpe de to husene for å rive dem ned, og det ble en ekspropriasjonssak.
Av en eller annen grunn stoppet prosessen deretter helt opp. I stedet for riving og gateforlengelse fikk de to søstrene Agnes og Nanna Fleischer fortsette å drive sitt vanførehjem som de hadde flyttet inn med i de to gårdene i 1893, etter at Sigrid Undset og hennes mor flyttet ut fra nummer 11. I 1902 flyttet vanførehjemmet videre til Skådalen og ble det senere Sophies Minde, og da lot kommunen Johannes menighet etablere seg med ulike tilbud. Ved folketellingen i 1910 er de to gårdene fremdeles viet til sosiale formål, men nå som barnehjem – for spebarn i nummer 11 og for de litt større barna i nummer 9.
Underveis har altså kommunens interesse for å forlenge Hansteens gate kjølnet. I stedet oppstår en meget komplisert rettsprosess mellom kommunen og tidligere og nåværende eiere av både Observatoriegate 9-11 og omkringliggende tomter, der alle parter har sterke synspunkter på hvordan ekspropriasjonen og deretter manglende oppfølging av den vedtatte gateforlengelsen påvirket eiendomsprisene i området. (Høyesterettsdom 13.3.1909).
En effekt av dette er imidlertid at gateforlengelsen igjen kommer på dagsorden, og i 1912 kan Aftenposten melde at det nå endelig skal skje etter «den forsømmelse af en gaderegulerings æsthetiske krav» som den gjeldende situasjon var.
Alle antok at i hvert fall Observatoriegate 11 skulle rives helt ned, og eieren av nummer 13 annonserte sin gård til salgs som kommende «hjørnegaard». Imidlertid endte det med at man i 1916 møysommelig hakket seg gjennom både nummer 9 og 11 og skapte nye fasader ut mot Hansteens gate. Verst gikk det ut over nummer 11, men det er altså restene av den gamle symmetriske bakgården vi ser spor av på begge sider.
Sigrid Undset bodde i første etasje i nummer 11 den siste tiden før faren hennes døde i 1893. I sin selvbiografiske roman («Elleve år») forteller hun at dagligstua var svært stor, og at forbipasserende kunne kikke inn. Den unge Sigrid opplevde ikke den symmetriske baksiden av nummer 9 og 11 som noen egentlig bakgård, siden det ikke fantes flere hus. Bak plankegjerdet som sto der lå det en åpen tomt som strakte seg ned mot jernbanelinja. Undsets skildring er ikke så positiv, hvilket kanskje må tilskrives hennes barndomsopplevelse med farens sykdom og død, men hun kan fortelle at lufta i området var så frisk at man kunne la vinduene stå åpne, i motsetning til i Keysers gate, der familien hadde bodd en periode. Hun skildrer også restene av den store hagen som antagelig hadde tilhørt den britiske konsulen John Crowe, som hadde eid Nedre Munkedammen.
Og Sigrid laget seg også en liten hage: «Det var deilig her – gården var ikke brolagt, og sol var der hele dagen næsten. Og da hun om våren opdaget at der kom op nogen degenererte små tulipaner under de gamle trærne på tomten, kunde hun ikke bare sig, hun tok dem med rot og spadde op et bed til dem under soveværelsesvinduet.»
