Erik Sætrand – en omstridt politiker

"Agtværdige og sindige borgere" var kalt inn for å assistere politiet i det som etterhvert utviklet seg til "Torgslaget i 1829". (Hans E. Reimers, Oslo museum)

I juni 1831 ble Erik Jensen Sætrand valgt som borgerrepresentant i Christiania. Han ble dermed den første marketenter (høker/småkjøpmann) som fikk dette ærefulle vervet, men det var mange som ikke uten videre kunne akseptere dette.

I 1831 har vi fremdeles ikke kommet fram til den nye formannskapsordningen i 1837, og selv om man så vidt hadde begynt å kalle dem «formenn», utgjorde borgerrepresentantene «de eligerede mænd», som lenge hadde vært et nærmest selvrekruttende organ – de lokale ledende menn som regjerte byen i samråd med magistraten, altså statens styringsorgan. Her satt storkjøpmennene og eiendomsinvestorene Jørgen Young, Jacob Meyer og Nicolai Andresen sammen med velstående håndverkermestere som bakeren Jacob Bølling og garveren Morten Berner.

Skapet som de eligerte menn disponerte på rådstua. (Oslo museum)

I 1831 gikk den gamle kjøpmannen Christian Heyerdahl ut. Det kan ha hatt sammenheng med hans konkurs året i forveien, og det er et symbolsk veiskille at magistraten, som hadde nominasjonsretten, for første gang førte opp marketentere som alternativer til vervet. Inn kom altså Erik Sætrand, innflytter fra Ringerike, åpenbart etter en ganske heftig valgkamp.

Hans fremste motkandidat var Frederik Biermann, bosatt på Vøienvolden ved Sagene, også han marketenter. En «indsender» hadde på forhånd sørget for å diskreditere Biermann ved å påpeke at Biermann bodde på «Landet» og at «hans Interesse maa følgelig være deelt, naar Talen er om, om Dette eller hiint maatte tjene til Landets eller Byens Bedste». Dermed var det duket for Sætrand, som vant valget med 114 stemmer foran Biermanns 36.

Det ser ut til at Sætrand ganske raskt benyttet sin nyvunne posisjon til å slå et slag for sin egen gruppering – altså småkjøpmenn med borgerstatusen i orden – på bekostning av de som drev ymse former for tuskhandel eller som hadde greid å etablere seg som småkjøpmenn ved hjelp av andres borgerstatus. I alle fall gikk en ny «indsender» til angrep på Sætrand fordi han og andre «af de fedeste Marketentere» angivelig skulle – «ved alskens foragtværdige Midler» – ha fått hjelp av politiet til å hindre andre i å drive småhandel i byen.

Sætrand svarte raskt at de som hadde forbrutt seg mot handelsreglene var «unge Mennesker, saa som Kudsker, Tjenere, Søefolk og deres Ligemænd» som hadde inngått en slags «Compagnie-Handel» med folk som hadde rettigheter, men som hadde vært i straffanstalter eller «nydt Understøttelse af det Offentlige». Ifølge Sætrand hadde de egentlige marketenterne lidd under dette i 11 år fordi «Snighandlere og Borgermusikantere m.fl. have revet dem Brødet af Munden».

Så dukket det opp flere angrep på Sætrand, til dels med ganske kraftig skyts. Ifølge et inserat i Nyeste Skilderie ble det antydet at Sætrands eget borgerbrev var gitt på sviktende premisser i 1817, hvilket han indignert avviste i et nytt svar.

Motstandernes trumfkort var imidlertid av nyere dato: Sætrand var nemlig blant de borgerne som byens politimyndigheter hadde vervet forut for 17. mai 1829, åpenbart fordi de forventet bråk. Det ble det jo også, det var dette året vi fikk det berømte «Torgslaget». De ekstravervede borgerne skulle bidra med å snakke folk til ro og løse opp sammenstimlinger. Da kalamitetene oppsto, var det antagelig ren flaks at ingen ble drept, og mange av byens innbyggere var rasende over måten politi og soldater hadde taklet situasjonen på. Sinnet rettet seg også mot ekstramannskapene, som mange mente hadde opptrådt som rene overløpere i en situasjon som påkalte nasjonalt sinnelag.

Det var derfor ikke pent ment at en «indsender» refererte til Sætrand som «agtværdig og sindig» – det var nemlig det begrepet som ble brukt fra politiets side om ekstramannskapene i den offentlige rapporten fra 1829.

Sætrand fortsatte å være en kontroversiell figur i kommunalpolitikken i årene som fulgte, og det finnes episoder som kan tyde på at han i noen grad bidro til det selv. Det skal vi komme tilbake til.

-gb-

Etter Sætrands valg var disse borgerrepresentanter: Ernst Hiøring, Jens Linaae, Jørgen Young, Otto Collett, Jacob Bølling, Niels Rosenberg, Nicolai Andresen, Jacob Meyer, Morten Berner, Thor Olsen, Henrik Jørgen Resch, Erik Jensen Sætrand.