I flere tiår var det sikreste vårtegnet i hovedstaden at Hansine Nielsen fant den første blåveisen. Hun ble til slutt så berømt at hun ble portrettert i en revyvise på Chat Noir av selveste Lalla Carlsen.
I 1919 kom våren tilsynelatende tidlig – allerede 15. januar kunne Morgenbladet melde at Hansine hadde vært på besøk. Riktignok var ikke blåveisene hun hadde med «akkurat saa blaa, som de kan være – det er nærmest smaa, tykke graadunede bylter, som sitter indimellem bladene.»
Hansine var enig, men…: «Nei, dem er smaa stakkar. Men det blaaner da i knopperne. Og da har jeg vel lov til at melde dem – siger hun med et mistroisk blik paa os, om vi skulde ville lure hende for de kronene, hun skal ha for sine første blaaveis.»
Hansine var åpenbart fast gjest i alle byens avisredaksjoner, men dette året – i 1919 – hadde hun snudd ryggen til Social-Demokraten: «Nei, dernede var det annerledes i Ole Lians tid, De – han forstod sig paa blaaveis, han, og var glad for hver gang de kom og lyste op nede i de mørke kontorene.»
Det viste seg imidlertid at hennes skepsis til «Socialen» hadde sine årsaker, for allerede dagen etter svarte Social-Demokraten på kritikken under tittelen «Kjære Hansine med blaaveisen»:
«Socialen» elsker blaaveis nu som før, og vi beundrer Deres iver efter at være den første til at vise frem det vakre vaarbud. Men det skal De indrømme, Hansine, at det De bragte med Dem igaar, det var ikke blaaveis. Og hvad verre er, De har ogsaa i Deres velmente iver hindret de mishandlede planter i at frembringe nogen. Ta det med ro, Hansine, til De finder ordentlig utsprungne blaaveis. Kom saa op med nogen saa skal De se hvor glad «Socialen» blir.»
Journalistene hadde åpenbart mye moro med Hansine, som delvis levde av blomstersalget sitt, men som nok ikke fikk endene til å møtes helt. Således finner vi henne som «blomsterkone», bosatt i Justiskroken på Galgeberg i 1900, men registrert med «fattigunderstøttelse» med adresse Enebakkveien 8 i 1910. Siden vet vi at hun bodde i Norderhovgata 20 og så flere år i Grønland 9, tredje etasje til venstre, og at det var viktig for henne at det ble registrert når avisene skrev om henne. Det ser vi fordi journalistene åpenbart overtydeliggjør dette.
Hansine Nielsen ble født i Sparbu i Trøndelag i 1852. I en av avisomtalene av henne hevdes det at hun hadde ti barn, men dette er muligens overdrevet utfra de spor vi finner i folketellingene. Men i hvert fall to sønner og et pleiebarn, det kan vi uten videre godskrive. Allerede i 1891 var hun registrert som enke. I 1922 fylte hun 70 år. I oktober det året kom hun til Aftenpostens redaksjon, ikke bare med sommerens siste markblomster, men også for å fortelle om jubileet: «Ja, naa faar Di skrive: H. Nielsen, som har bundet blomster i 39 aar, fylder nu 70. En hel spalte vil jeg have.» Og det fikk hun, med egen tegning for anledningen. Og intervju:
«I 39 aar har jeg naa gaaet og pella blomster, og jeg har ikke spart mig, ikke ligget paa ladsiden, som disse unge damene, som gaar omkring og tigger ved dørene og ikke vil arbeide.»
Hansine fortsatte åpenbart å finne blåveis, for i april 1926 kunne Nationen melde: «Fra Kilden paa Ekeberg kom hun kavende i drivende snefok med en kurv fuld av blaaveis…». Så sent som i juli 1931 var hun innom i Arbeiderbladets redaksjon, men da var det markblomster det handlet om.
I 1929 ble Hansine Nielsen altså udødeliggjort i en tekst av Finn Bø, gestaltet av Lalla Carlsen, som sang om blåveisen hun alltid fant oppe på Ekeberg:
Jeg kan fortelle dere at våren kommer snart
For oppå Ekeberg
fant jeg denne her,
er det ikke nokså rart
Det er den første blåveisen som er sett i år
Det er så mange ting som tyder på at nå er det vår
Du kan høre hele visa om Hansine Nielsen her.
Aftenposten 3.4. 1929
-gb-