I 1824 malte William Rae Wilson dette bildet av Ekebergskråningen. Så dro han hjem til England og skrev en bok[1]«Travels in Norway, Sweden, Denmark, Hanover, Germany, Netherlands» om sin reise i Skandinavia. Det var litt av hvert han hadde å fortelle, men det kan tenkes at han var litt rask i vendingen.
Wilson titulerte seg som «scientific traveller» – en mann som levde av å reise og skrive reiseskildringer. Det var hertugen av York og Albany, altså kongens nest eldste sønn, som finansierte Wilsons reiser, og han – prins Frederick – ble behørig takket i forordet.
Wilson kom til Christiania natt til 21. juni etter en lang reise fra Frederikshald (Halden). Han ble i den norske hovedstaden i åtte dager og gjorde sine observasjoner. Han tok inn på det han beskriver som et annenrangs hotell som han kaller «Vernar», som må være Madame Werners hotell. Han hadde i utgangspunktet tenkt å bo hos Carstens i Rådhusgata, men etter en episode som var godt kjent i England – der hertugen av Devonshire var blitt forelagt en grovt oppblåst regning – betakket han seg.
Det viste seg at han hadde atskillig å utsette på Werner også. Ifølge Wilson var hotellet ekstremt skittent innvendig. Sengene var uvanlig smale og korte, knapt nok store nok for en person. Det fantes ingen bjeller, og man måtte enten tilkalle tjeneren ved å rope eller ved å trampe i gulvet, eller plystre – noe som ofte skjedde. Det var bare kvinnelige tjenere. Om interiøret kunne Wilson ellers fortelle at veggene mellom gjesterommene var flyttbare slik at man kunne utvide eller innskrenke dem på noen minutter. Dette er en opplysning man bør være litt skeptisk til, for ingen andre kilder kan fortelle om slike bygningsstrukturer i Christiania på denne tiden.
Wilson ville gjerne ha litt informasjon om Christiania, og han sendte gjentatte ganger bud på hotellverten, uten at han dukket opp. Ikke engang da Wilson skulle betale regningen, ga han seg til kjenne. Wilson var usikker på om det var vertens stolthet som holdt ham tilbake, eller om det var skikken i landet. Det kan imidlertid også ha hatt sammenheng med at Jens Zinius Werner allerede hadde vært død i tre år, og at det var Madame Werner som drev hotellet.
Wilson gir oss også en interessant observasjon av byvåpenet (eller rettere sagt byseglet), som han sier forestiller en triumferende kvinne som satt på to løver – med et hjul i den ene hånden og piler i den andre – og det kan nok stemme med det han så i 1824, for da var det fremdeles gudinnen Fortuna som vikarierte for den katolske helgenen St. Hallvard.
Om selve byen kunne han fortelle at den var formet som et amfi, som oppover i bakkene var dekket med elegante villaer, hager, små bondegårder, hytter, åkre og bakerst en fjellkjede som var nydelig bevokst med trær. I de tre hovedgatene (som han kalte Raadhuse, Talband og Prindsends) var det ingen fortau. Gatene var dekket av knust stein der fotgjengere beveget seg med store vanskeligheter gjennom en blanding av søle og stein. Kloakken rant midt i gata, som i Paris.
Men folk var hyggelige: De innfødte var ifølge Wilson ekstremt høflige, ikke bare overfor fremmede, men også overfor hverandre. Menn tok stadig av seg hatten når de møtte noen på gata, ytterst formelt. De innfødte var i det hele tatt ærlige og gjestfrie. Isolert som landet var, mente Wilson at innbyggerne hadde beholdt en viss grad av uvitenhet og at de var upåvirket av vaner og dårlige eksempler fra større utenlandske byer.
Sammenlignet med engelske forhold var de norske levekostnadene lave, og Wilson hevdet at selv småkjøpmenn, som drev beskjedne forretninger, kunne ha råd til vogn og landsted.
Men det var likevel iøynefallende fattigdom, og det fantes massevis av tiggere i gatene. Politiet brydde seg ikke – det var helt annerledes enn i noen av de svenske og norske byene Wilson hadde besøkt. Vekterne patruljerte ellers gatene fra 21 til 04 om sommeren og fra 20 til 06 om vinteren. De var ikledd en tykk frakk og militærlue og var bevæpnet med en kølle med tykk knute i den ene enden og en spiss tagg i den andre. Hvert kvarter varslet de tid og vindretning.
Siden Wilson var i Christiania om sommeren, var det smått med selskapsliv i de høyere kretser, men han gjorde sine undersøkelser og lot seg fortelle at selskapsgjester ble introdusert av tjenere som brukte ropert. Dette syntes han var en nokså latterlig skikk, og det har heller ikke lyktes å få verifisert dette via andre kilder – så her kan det nok tenkes at noen har fleipet med ham, eller at han selv har smørt litt tjukt på.
-gb-
Her kan du lese de andre artiklene i serien «Utsikten fra Ekeberg»
References
| ↑1 | «Travels in Norway, Sweden, Denmark, Hanover, Germany, Netherlands» |
|---|
