Sikkerhetsnettet var dårlig. Enten du var snekkermester eller kjøpmannsfrue – det hjalp ikke stort om ulykken rammet. Et lite knippe annonser fra tiden rundt 1800 forteller bitre historier om mennesker som hadde fått sitt livsgrunnlag revet bort, og som måtte be om hjelp.
Snekkermester Henrich Berg i Pipervika, for eksempel – han var blitt syk. I begynnelsen av januar 1800 måtte han rykke ut i Intelligensseddelen og erkjenne at det var slutt på sparepengene etter at han i halvannet år hadde vært «aldeles uduelig til at arbeide og fortiene Brødet». Han hadde kone og fire barn, og hadde det ikke vært for «enkelte store Menneskevenner» ville det nok vært slutt for hele familien. Men nå måtte han igjen «underdanig, ydmyg og indstændig» be om et lite bidrag til «vor nødtørftigste Underholdning».
Det var åpenbart flere som hadde reagert positivt på Bergs rop om hjelp, for i slutten av februar takket han for bidragene fra «ædelmodige Velgjørere». Han beklaget at han på grunn av sin sykdom – brystvatersott – fremdeles ikke kunne arbeide, men håpet at han var på bedringens vei. Det ble dessverre ikke slik, for i folketellingen året etter finner vi hans kone Karen Helene som enke med fire sønner i Vestre kvarter. Hun «lever ved vaskning og sydning».
Maren Christine Winge hadde vært uheldig med ekteskapet med parykkmakeren Christian Larsen Grønvold. I 1796 offentliggjorde hun at de var blitt skilt og at hun ikke kunne ta noe ansvar for hans gjeld, slik at dette måtte «blive mig uvedkommende». Det gikk ikke så veldig bra for Maren Christine etterpå heller, dessverre – for i 1799 må hun rykke inn en ny kunngjøring. Vi forstår av andre kilder at eksmannen er død i Arendal året i forveien, og at hun nå er «uden Tilflugt i Verden» og at «Sorg og svære Sygdomme saaledes svækket baade Sinds og Legems Kræfter». Hun har fire små barn og er altså forlatt av mannen, «der skulle være min Forsørger». Hun lover at «den barmhjertige Gud, der hører Enkers Suk og Taarer», vil belønne alle som vil hjelpe. Vi ser at hun senere tar på seg oppdrag som sydame.
I juni 1800 finner vi et rop om hjelp som viser at selv ikke de mest kondisjonerte familier var trygge for sosial degradering. Da ber Catarina Margaretha Holm om hjelp. I mer enn 20 år, med flere uforsørgede barn har hun «fremdraget det mest kummerfulde Liv», og nå var altså hennes andre mann, Andreas Holm, blitt «berøvet Fornuftens Brug og gik ganske fra sin Forstand». Hun «qvæles av Brødsukke» og må be om «christelig Medlidenhed og Barnhjertighed». Mannen dør åpenbart raskt, for i september kan boktrykker Berg fortelle at han hadde fått innlevert tre riksdaler til «Madame sal. Andreas Holm» «hvorfor paa hendes Vegne kiærligst takkes».
Denne uheldige enken var kusinen til den senere professor Niels Treschow, som hadde fullført sin grunnutdanning hos hennes far, sogneprest Johannes Green, som var en ledende herrnhuter i hovedstaden. De to søskenbarna må ha kjent hverandre godt, så det er et interessant spørsmål hvorfor Catarina Margaretha øyensynlig ikke fikk hjelp fra sin fetter. Ved folketellingen 1801 bor hun sammen med de to døtrene sine, mens sønnen Ole er plassert på Waisenhuset. Etter hvert etablerer hun seg som privatpraktiserende håndarbeidslærer i Prinsens gate, kan vi se i avisene.
Hun og søstrene hennes er behørig og litt pikant omtalt i Conradine Dunkers berømte memoarbok «Gamle Dage». Det skal sies at gamle fru Dunker kunne være litt slurvete med detaljene, men vil du vite mer om søstrene Green, er det vel verdt en titt.
-gb-
