Fredag 25. oktober 1918 ved 22-tiden gikk lyset i Kristiania. En kabelbrann i sekundærstasjonen i Hausmanns gate gjorde at trikkene stanset og «kafeer og forlystelsessteder blev hensat i ugjennemtrængelig mørke», som Dagbladet skrev.
Det var dårlig med reserveløsninger. Petroleumslamper, som var vanlig før, «er nu en saga blot og bare de færreste er i besiddelse av reservelysestumper. Rundt om i hjemmene forsøkte man da efter beste evne aa lyse op med cykkellygter, elektriske lommmelygter, stumper av juletrælys og lignende. Men de fleste steder maatte man nøie sig med ovnsildens litt usikre, blaffende skjær.»
Men mediedekningen var massiv. Alle hovedstadsavisene ga levende skildringer av det inntrufne, og det viste seg at mørkleggingen også hadde sine lyse sider.
Intelligensseddelen berettet om «ren karnevalstemning. Visste man ikke bedre skulde man tro at man med et eller andet trylleslag var blit hensat til en sydlansk by.» Journalisten kunne ikke erindre å ha sett «Karl Johan myldre av en mere begeistret og forelsket menneskemasse. Man glemte krig, dyrtid, rationering og anden elendighet og fandt at byen var verdens morsomste sted».
Aftenposten rapporterte at folk «sang og jublede og stemningen var 17de-maisk; politiet gjorde det bedste de kunde; de saa gjennem fingrene paa det de kunde se, men det var ikke saa meget.» Aftenposten gir også til beste eksempler på datidens «folkevittighed»: «’Det ser mørkt ud for lyset’ – ‘Pas Dem, at De ikke falder, for som De ser, saa ser De ingenting’, var de staaende bemerkninger».
I teatrene improviserte de etter beste evne, og på Chat Noir ble forestillingen reddet av stearinlys som en dame i publikum «var saa elskværdig at gaa hjem efter» (!). I Social-Demokraten framgår det at damen var ingen ringere enn selveste Inga Bjørnson, som dermed kom sin datter Botten Soot til unnsetning, der hun sto på scenen.
Verst rammet ble kanskje avisene, der produksjonen stoppet helt opp. Først ved 7-tiden om morgenen «kunde vi begynde trykningen», ifølge Tidens Tegn. Til gjengjeld hadde man jo hatt noe å skrive om.
-gb-