Ingen begeistring for Kristiania-navnet.

Opropet faar altfor faa underskrifter og indbyderne klager over pengemangel.

Tegning: Per Palle Storm, Oslo museum.

Dagbladet, 8.9. 1918: Det er alt adskillige maaneder siden en del ældre herrer her av byen, som kalder sig selv for «Kristiania-guttene» utstedte oprop og satte i gang en ivirg agitation for at faa istand protester mot, at Kristiania faar tilbake sit gamle navn Oslo.

Det viser sig, at arbeidet nok ikke har gaat saa glat. Tilslutningen til protesterne har været liten. Og indbyderne – som selv egentlig ikke er fattigfolk allesammen – klager nu som i sit første private oprop over pengemangel.

I en skrivelse, som sendtes rundt ogsaa til folk, som offentlig har uttalt sig for Oslo-navnet, fortæller indbyderne nu, at der indtil 2. september er avgit følgende stemmer:

Paa utlagte lister ca. 12 500. Gjennem avklip av stemmesedler, trykt i dagsavisene ca 11 500. Til sammen ca. 24 000.

Til agitationsarbeidet er der av utstederne og interesserte rigsmaalsmænd tegnet kr. 2 070. Utgifter til trykning og avertissements kr. 4 010.

Anmodningen om at skaffe den betrængte sak flere penger gjentas indtrængende. Det vil altsaa koste betydelig mere end 4 000 kroner at hindre at Norges hovedstad faar sit norske navn igjen. «Kristiania-guttene» selv synes øiensynlig, at det er svært dyrt.

De er ogsaa dypt skuffet over ikke at ha faat flere med sig. Sandt at si er det jo heller ikke svært meget, efter maaneders stræv, at ha faat sammen omkring 24 tusen meningsfæller i en by paa henimot 300 000 mennesker. Og Kristiania-guttene ender sit siste nødrop med det mistrøstige hjertesuk:

«Da vi efter konference med erfarne mænd tror at vite at «Omdøperne» neppe vil bøie sig for et saa litet stemmetal, maa vi fortsætte vort arbeide.»