Mandag 11. oktober 1686 sto det en bereist mann i tingretten i Aker. Han var tiltalt for løsgjengeri og hadde en utrolig historie å fortelle. Gjennom løsgjengerens fortelling kan vi få et glimt inn i datidens dramatiske begivenheter i Nord-Europa. Vi finner den i tingboka og et spor i rentekammerets papirer.
Kittil Aasmundsen, som var hans navn, hadde forlatt hjembygda Rauland i Øvre Telemark om lag 20 år tidligere. Derfra hadde han vandret inn mot Christiania. Allerede på dette tidspunktet var han i fare, han hadde ikke pass og hadde slett ikke lov til å forlate hjemstedet på denne måten. Men ifølge referatet fra rettssaken, bedyret han at han «ey noget ondt at hafue giort».
I Christiania hadde han imidlertid fått orden på papirene igjen, ser det ut til – han kom i «louglighed med capt: Olluf Ellingssen da slodscapitain» og det ser ut til at han jobbet for Ellingssen som jeger et par-tre år.
I denne perioden gikk han til alters inne i byen. Det var viktig å kunne vise til at han hadde mottatt nattverden. Det kan ha vært i den gamle Christi kirke på Hammersborg eller kanskje i Hellig trefoldighets kirke, den som sto ved Christiania torg til den brant ned i 1686, et halvt år før Kittil sto tiltalt.
Det var først og fremst om vinteren han drev med jakt for kapteinen – om somrene jobbet han i Sørkedalen for bønder som vi kjenner navnene til: Guldbrand Stubberud, Oluf Soelberg og Oluf Pindsli.
Dette ser ut til å ha vært en grei tilværelse, men så søler Kittil det til igjen: Han dro fra Christiania og «hafde med sig et qvindfolk herfra» – datteren til Oluf Løren – «og foer saa till Thrundhjem begge».
Vi må gå ut fra at Kittil og «qvindfolket» gikk til fots til Trondheim. Den unge damen hører vi ikke mere om, men i Trondheim lar Kittil seg verve av kaptein Oluf Krabbe. Det kan være at han først har hatt et arbeidsopphold på Munkholmen, der festningen var under bygging. Uansett sender Krabbe ham med et skip til København. Kittil forteller at skipet het «Romsdalshjorten». Vi finner ingen spor av denne båten, men vi vet om flere troppetransporter sørover på dette tidspunktet. Det var urolige tider, og Danmark-Norge lå i konstant strid med svenskene. Så havner også Kittil etter hvert i det berømte slaget ved Lund i 1676 – et av de blodigste i nordisk historie.
Heldigvis var Kittil ikke blant de nesten 10.000 soldatene som ble drept. Derimot ble han tatt til fange av general Rutger von Ascheberg og ført til Stockholm der han ble sittende en god stund. Men så blir han «omsider» sendt over Østersjøen til de svenske besittelsene i Straalsund og Wolgast, der han utvilsomt ble satt i arbeid. Under et opphold i Wismar lyktes det ham imidlertid å stikke av til Lübeck.
Her ble han imidlertid tvunget til å arbeide for skipsverftene, blant annet lenger sør i Luneburg, der han var i tre år. Men så ble han endelig «casseret» og dro videre til Hamburg, der han kom seg på en «hamborgerkrejert som schulle gaa paa Bergen». Men dette gikk heller ikke så bra – kreierten forliste rett vest for Jylland, og Kittil kom seg i land ved Klidtmøller. Herfra vandret han nordover på Jylland før han kom seg på en såkalt sandskute som hørte hjemme i Risør. Han entret gamlelandet like vest for Lillesand før han igjen tok fatt på ferden inn til Christiania. Nå er vi kommet til 1682.
Fra nå av holdt han seg i Aker utenfor byen. Han bodde hos «finderne paa skoufuene» om vinteren. Han har fått tak i et gevær, og somrene skjøt han «fugl oc ferschmad» som han solgte til folk «hvor han thorde ydtre sig frem». Kirkegang ble det dårlig med: Han hadde ikke vært til alters på fem år, og «communicerede sidst i Luneborg».
Vi kjenner til flere plasser i Sørkedalen og Nordmarka der det bodde finner, og som Kittil må ha besøkt. De er oppført i finnemanntallet fra 1686. Blant annet er både Morten og Zacharias «Grøtten» finner, selv om de har norske koner. Zacharias bodde «udj een Braatte paa Grøttum Ejer» – altså det vi dag kaller Grøttumsbråten.
Rettssaken ender ikke godt for Kittil Aasmundsen. For sin «uchristelige og forargerlige lefnedt» dømmes han til «at arbejde udj jern i 4re aar», og dette skal skje i København – altså på Bremerholm i utkanten av den dansk-norske hovedstaden, der straffangene ble anbrakt. Vi finner Kittil innskrevet på Akershus festning allerede 12. oktober 1686. Der blir han sittende i et mørkt hull helt til sommeren. 13. juli 1687 blir han sendt av gårde med et skip fra Bragernes. Vi vet at han kom til Bremerholm, men vi vet ikke hvor lenge han ble sittende, eller om han overlevde oppholdet. Kanskje kom han «anatomien til nytte», som det så blomstrende het om de fangene som ble brukt til medisinske studier etter sin død.
Vi finner ikke Kittil hverken i danske soldatprotokoller eller i svenske fangeregistre, men det er ingen grunn til å betvile hans fortelling. Navnene og begivenhetene han oppgir stemmer. Vi kjenner til Oluf Ellingsen, som var infanterikaptein på Akershus fra julaften 1662 før han fikk ansvar for det nye kompaniet på Vinger fra 1774.[1]http://www.genealogi.no/kilder/mil/ovenstad/ovenstad_bd_1/index.html Kaptein Ole Krabbe var sjef for marinekompaniet i Trondheim fra 3. januar 1672.[2]http://genealogi.no/kilder/mil/ovenstad/ovenstad_bind_ii/ Den svenske general og krigsherre Rutger von Ascheberg var ganske riktig en viktig aktør i slaget ved Lund, og alt Kittil forteller om de svenske besittelsene sør for Østersjøen er selvfølgelig riktig.
Det er litt uklart hvor tingstua der Kittil Aasmundsen ble dømt, faktisk sto. Mye tyder på at det var på Bestum, der lensmannen bodde, noe som underbygger navnet på Tingstuveien, der det angivelig – som det står i oppslagsverkene – skal ha ligget ei tingstue. Blant tingmennene som var med å dømme Kittil Aasmundsen finner vi kjente navn som Laurits Frogner, Oluf Øraker, Anders Frøen, Thore Ulleren og Jochum Skøyen.
-gb-
