De sosiale forskjellene i hovedstaden var enorme. Altfor mange unge gutter endte på skråplanet, men etter hvert spredte det seg en erkjennelse av at forebygging kunne være et godt alternativ til straff i etterkant. Den såkalte lærehjems- og vernebevegelsen fikk vind i seilene, og i 1918 etablerte de sitt første «aftenhjem» i Korsgata 31 på Grünerløkka.
Aftenhjemmet lå i andre etasje over den såkalte «automatkafeen» som fantes der fra før (og som bygningsmyndighetene stadig forfulgte med krav om bedre standard på kjøkken og toalettforhold). Hjemmet hadde tre rom – et spiseværelse, en dagligstue og et leseværelse – og det var de velrenommerte arkitektene Morgenstierne og Eide som hadde stått bak ombyggingen. Man kunne motta inntil 30 gutter hver kveld, og det ble servert kveldsmat for en rimelig penge. Så kunne guttene «sysselsette sig med forskjellige slags spil, læsning og anden underholdning», som det het i Morgenbladet i mai 1918. Man hadde også planer om å innrede et sløydlokale og eventuelt soverom på et senere tidspunkt.
Det var selveste sosialminister Lars Abrahamsen (V) som åpnet hjemmet, mens primus motor, Otto Morgenstierne, ønsket velkommen og rettet en takk til alle – både sin tremenning arkitekten og ikke minst hjemmets bestyrer, Effi Melhuus.
Aftenhjemmet i Korsgata 31 besto i mange år utover 1920-talllet. Effi Melhus drev virksomheten med myndig hånd, og bodde selv i huset på to rom. Ungdommene organiserte seg selv i en klubb som de kalte «Samhold» med sine egne lover. Det må ha vært en drivende gjeng – i 1920 kjøpte klubben, med støtte fra vernehjemmet, ei stor sportshytte i Maridalen som de brukte i helgene.
I 1924 fylte Effi Melhuus 50 år, og avisa Norges Kvinder feiret henne med et stort oppslag på første side. I tillegg til å drive aftenhjemmet, var hun også sjef i den kommunale barnehagen på Schous plass. Hun var en beskjeden person og hadde «en skræk for at stille sin person i forgrunden»
Aftenhjemmet beskrives som en idyll: «Et virkelig hjem, med vakre farver, gode stoler, mange bøker i hylderne og sidst men ikke mindst mange kjække gutter i 16-20 aars alderen, som ser ut til rigtig at hygge sig og ha det hjemmekoselig i de indbydende omgivelser.»
Avisa skildrer hjemmet som et «kulturcentrum» der guttene fikk utviklet sine interesser gjennom foredrag, musikk, diskusjoner og lesing: «Der er ingen mørk, streng tone i hjemmet, der baade danses folkedanse og spilles komedie». I en artikkel i Dagbladet i desember 1918 kan vi lese at «aftenhjemmet er blit lyspunktet i deres triste tilværelse og for manges vedkommende kanske det avgjørende vendepunkt i livet». En gutt siteres: «Jeg synes ikke dagen er noget jeg, naar jeg ikke faar komme paa aftenhjemmet».
Men Effi kunne også være streng. Hun praktiserte den franske filosofen Joseph Jouberts syn: «Opdragelsen skal være streng og kjærlig, ikke slap og kjølig». Effi het egentlig Euphemia som sin mor. Hun ble født i Drammen i 1874 og var søster til generalmajor Robert Shaw Melhuus.
Lærehjembevegelsen var inspirert av den store verden, og Otto Morgenstierne, som var den drivende kraft, hadde vært på studiereise i USA for å lære. Også i Sverige hadde man kommet langt i synet på forebygging som et effektivt virkemiddel mot kriminalitet. Fremdeles var det slik at det var private krefter som gikk foran i det sosiale arbeidet. Det første egentlige lærehjemmet, som skulle være et mildere straffetiltak enn fengsel, ble etablert på Bredvedt i 1921. Morgenstierne, som var advokat, hadde flere jern i ilden, og var også en av de sentrale skikkelsene i den antroposofiske bevegelsen i Norge.
