I 1888 var nasjonaldagen mer en dag for politiske markeringer enn for pølser og is, men «hurraraabene» satt like løst og kunne brukes i mange sammenhenger – for eksempel når en av byens fremste rabbagaster slapp ut av fengsel.
Vi skal straks komme tilbake til Frits Thaulow – men det var kampen for allmenn stemmerett som satte sitt politiske preg på 17. mai 1888. Guttetoget – dette var det siste året før jentene slapp til – gikk som vanlig på formiddagen, selv om været var elendig. Guttene marsjerte fra Tullinløkka gjennom Frederiks gate og opp Drammensveien før de vendte inn over Slottsplassen og ut i Holbergs gate.
Men det store «fanetoget» var ikke som det pleide. Det gikk riktignok av stabelen klokken 16.30 med sjømennene i spissen. og nede på Akershus festning samlet borgerne seg med sine familier. Som vanlig var det taler, sekkeløp og «Klatring i Sæbestengerne».
Den politiske oppmerksomheten var konsentrert rundt det store arbeidertoget, som marsjerte ut fra Ankertorget klokken 17.30. Folk fikk beskjed om å gå fem i bredden, og man toget over Ankerbrua og via Krogh-støtten til Stortinget, der kravet om alminnelig stemmerett ble overlevert. Vel fremme på Tullinløkka var det klart for talen, som ble holdt av tidens politiske og kulturelle superstjerne: Bjørnstjerne Bjørnson. Han snakket høystemt om «Myndige Mænds og Kvinders Protest mod, at et Mindretal nægter et Flertall Frihedens øverste Ret» og mante til kamp for «den Dag, som ser alle myndige og ærlige Borgere af vort gamle Land staa her med lige Ret for Loven».
Byens aviser, som i stor grad var fanebærere for de ulike politiske retningene, delte seg rimeligvis i synet på hva som skulle foregår på nasjonaldagen. Mens Aftenposten beklaget dypt at «Hovedstaden iaar skal være Vidne til, at Grundlovsdagen benyttes til ensidige politiske Demonstrationer», mente Dagbladet at det «skaber en almen Drøftelse, frugbarere, rigere, dybere og renere end nogen sinde før».
Men dagens åpenbart mest spektakulære innslag var det maleren og kulturaktivisten Frits Thaulow som sto for. Han hadde tilbrakt de siste ni ukene i fengselet i Møllergata 19, der han hadde sonet sin straff for å ha klappet til Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted på grunn av Schibsteds nokså sjikanerende skriverier om Thaulows bestrebelser for å finansiere et hus for byens kunstnere. Alle – også dommerne – var enige om at Schibsteds artikler var langt over det akseptable, men det var ingen tvil om at Thaulow hadde reist inn til sentrum ene og alene for å banke opp redaktøren, og det gikk jo tross alt ikke an.
Løslatelsen skjedde altså 17. mai, og det unnlot selvfølgelig ikke den radikale fløyen å utnytte maksimalt. Politiet hadde forsøkt å få Thaulow ut av fengselet uten altfor mye oppmerksomhet, men han hadde allerede gjort sine avtaler og insisterte på å vente innendørs til klokken 11.00. Da rakk Bjørnstjerne Bjørnson fram til Møllergata og kom seg inn via en sidedør. Så trådte de to kulturhøvdingene ut på hovedtrappen, der de ble møtt med stor jubel.
Det var faktisk Aftenposten som brakte den grundigste reportasjen fra dette opptrinnet – riktignok i sterkt ironiske vendinger. De la vekt på at de fremmøtte for en stor del besto av «Kutorvgutter, gamle Kjærringer og en Del yngre Mænd», samt at politiet hadde opptrådt nokså «underdanig» overfor Thaulow og hans venner, «medens Hr. Thaulow og Deputationen langsomt og værdig skred nedover under Hurraraab og Jubel fra den udenfor forsamlede Mængde».
Dagbladets referat var mer kortfattet og rett på sak: De anslo folkemengden til 3000 personer som hilste Thaulow med «voldsomme Hurraraab». Etter løslatelsen hadde Thaulow og hans venner samlet seg til en enkel lunsj i Tivoli, der Bjørnson hadde utbrakt en skål og erklært at man selvfølgelig ikke burde «forsvare sig mod Pressens Overfald med Ørefigener», men at det var for galt at dommen holdt «Redaktør Schibsted for sagesløs».
Her kan du lese hovedstadsavisenes omtaler fra 17. mai 1888:
