De ubehøvledes vanskelige jobbsituasjon

Foto: Stiftelsen Nordmøre museum

I september 1705 måtte kongen tillate snekkermesterne i Christiania å mishandle læreguttene sine igjen – bare det ikke ble like ille som det hadde vært i «forrige Tider».

Bakgrunnen var en temmelig grotesk tyskinspirert innvielsesseremoni som snekkerlauget praktiserte når de yngste ansatte var ferdig med læretiden og hadde avlagt sitt svennestykke. Gjennom laugsartiklene i 1682 – og så med en innskjerping i 1684 – bestemte derfor kong Christian den femte at det fikk være slutt på dette og beordret i stedet en langt mer sivilisert seremoni.

Skikken, som er kjent i Norge siden hanseatenes storhetstid i Bergen, var at læregutten etter at han hadde fått godkjent sin svenneprøve skulle lage et verktøysett i tre: Sag, hammer, øks, huggjern og høvler i forskjellige varianter. Så måtte han legge seg på en benk mens oldermannen brukte disse «lekeverktøyene» på ham, og det gikk nok ganske brutalt for seg, for oldermannen ga seg ikke før verktøyene var ødelagt og læregutten var «behøvlet». Først da veltet han benken så læregutten falt på gulvet, og når han reiste seg igjen fikk han en drabelig ørefik av oldermannen, som så erklærte at det var den siste ørefiken han fikk – for nå var han svenn.

Det hele ble rundet av med at den skamslåtte unggutten måtte spandere en skikkelig fest på de andre medlemmene av snekkerlauget, og det pleide å bli så dyrt at den nyslåtte svennen måtte sette seg i kraftig gjeld.

Dette syntes altså Christian V var en såpass urimelig skikk at han ville sette en stopper for det, og bestemte at det fikk holde at den nye svennen og hans mester møtte på «Raadstuen, og der for Magistraten lade det verificere foruden nogen betaling». Men han var åpenbart klar over at denne opprinnelige tyske skikken kunne bli vanskelig å stoppe, for det var vanlig at svennene dro utenlands i en periode for å skaffe seg mer kunnskap. Derfor innførte han også en regel om at de som reiste utenlands og ble svenn der «med Behøvlen eller andet deslige, som her er forbudet», måtte regne med å gå ny læretid på tre år her hjemme i Danmark-Norge.

Christian den femte var ellers ikke en spesielt fintfølende person, selv om han må tolkes ut fra sin samtid. I sin norske lov fra 1687 fastsatte han for eksempel straffer for dem som bespottet Guds hellige navn: «hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage.»

 

Christianias snekkerlaugs pokal fra 1788. (Foto: Nasjonalmuseet)

Ubehøvlede ut i verden?

I Tyskland syntes man de nye reglene var pysete greier, så der fikk norske og danske svenner problemer med å slippe til. Derfor kom det krav fra flere byer, også fra Christiania, om å få lov til å behøvle svennene sine igjen, slik at de ikke reiste ubehøvlede ut i verden.

Og i 1705 måtte altså Christians sønn, Frederik IV, myke opp reglene igjen, slik at snekkermesterne i Christiania «selv deres Svende paa sømmelig Maade maae behøvle». Men det var en klar forutsetning «at der nu med saadan Behøvling intet Usømmeligt eller Forargerligt passerer, som i forrige Tider er skeet».

Behøvlingen fortsatte blant Christianias snekkere til nærmere slutten av 1700-tallet. Underveis hadde rekrutteringsproblemet forplantet seg til andre steder i Norge som ikke hadde rett til å behøvle sine svenner, og i 1758 får vi høre om snekkeren  Gunder Christensen fra Bragernes (i dag: Drammen) som ikke fikk rett til å praktisere i Christiania fordi snekkerlauget på Bragernes ikke hadde  rettigheter til å behøvle sine rekrutter.

Først i 1798 kom det et endelig formelt forbud mot behøvlingen.

-gb-