Den unge teologistudenten Frederik Heyerdahl forsvant sporløst fra sin tantes hjem en dag i november 1838. Da han endelig ga livstegn fra seg, hadde han en rystende historie å fortelle: En lørdag ettermiddag var han blitt bortført fra bryggene i Bjørvika. Flere dager senere ble han rodd i land utenfor Kragerø, der han skrev et langt brev til sin fetter Halvor[1]muligens presten Halvor Tobias Heyerdahl.
Brevets dramatiske innhold er gjengitt i sin helhet i Morgenbladet 30. november 1838 over to hele sider, og det er ikke vanskelig å forstå at historien hadde «været Gjenstand for megen Omtale» i den vesle hovedstaden:
Den 21 år gamle Johan Frederik Schwabe Heyerdahl – som hans fulle navn var – hadde gått ned til den såkalte «Nybryggen» for å sjekke om det hadde kommet en fraktemann med noen klær han skulle få sendt fra Moss. Der hadde han møtt to matroser som fortalte at det hadde kommet en som lå for anker ute i sjøen, og at de gjerne ville ro ham ut dit. Han fattet ingen mistanke, men da han kom om bord i fraktebåten, som var mye større enn han hadde forventet, hadde han blitt sparket inn i kahytten. Der hadde han forsøkt å gjøre motstand, og han beskriver dette detaljert i brevet til fetteren: «Skrækken gav mig Kræfter, saa jeg rev den Haand løs, hvori jeg holdt min Stok, og gav med denne Karlen et Slag i Hovedet». Kampen raste fram og tilbake, men til slutt var motstanden blitt for sterk, og Heyerdahl hadde funnet det «raadeligst at give efter», etter at kidnapperne hadde forsikret ham at det ikke skulle skje ham noe, bare han holdt fred. Men det var all grunn til å være bekymret; «begge mine Bevogtere forekom mig som blodige Røvere med vilde Træk».
Etter mange timer på sjøen ble Heyerdahl midt på natten rodd om bord i et større skip der mannskapet snakket dansk. Igjen ble han sperret inne i en kahytt, og Heyerdahl fryktet det verste: «Nu skal du see, de fører dig til Amerika eller en anden Verdensdeel».
Etter flere dager, på tirsdag, hadde Heyerdahl forlangt å få vite hva som var grunnen til kidnappingen, og en av matrosene trakk fram et brev til ham. Det var adressert til «Wilhelm B….», og Heyerdahl kunne raskt melde tilbake at dette brevet i hvert fall ikke var til ham. Han gjorde i stedet rede for hvem han var og fortalte at han hadde en «sygelig Fader og en kjærlig Moder», og at familien han bodde hos i Christiania måtte være svært bekymret for ham.
Dette vakte stor oppstandelse, og sjømannen kunne fortelle at han hadde fått i oppdrag av «en meget brav og mæktig Mand» å føre en av hans nevøer til Hamburg for å få ham ut av landet noen år. Bakgrunnen var at nevøen skulle ha innledet et lite ønskverdig forhold til en kvinne «som han aldrig kunde erholde». Onkelen ville at nevøen skulle oppholde seg i Frankrike og Tyskland noen år slik at han kunnne få dempet «sin utilladelige Lidenskab» og deretter vende hjem med «reent Hjerte».
Da misforståelsen var oppklart fikk Heyerdahl en uforbeholden unnskyldning og ble deretter rodd i land utenfor Kragerø, utstyrt med fem spesidaler. Han vandret inn til byen, tok inn hos en lokal høker og fikk kjøpt seg en varm ulltrøye. Ifølge brevet tok han sikte på å komme seg til Horten, hvorfra han kunne sette over til sin søster som bodde i Moss. Det han nå var mest bekymret for var om han ville komme «tidsnok til den forestaaende Examen».
«Frugt af hans egen Phanthasi»
Det kan være at den «forestaaende Examen» hadde bekymret Heyerdahl mer enn godt var, for etter noen dager kunne Morgenbladet meddele at hele historien var det reneste vrøvl. Det gjorde redaksjonen ondt å fortelle «at hans hele Historie er en Frugt af hans egen Phanthasi». Han hadde slett ikke blitt kidnappet, men hadde reist langs landeveien til Moss og så derfra til Horten og videre til Larvik, der brevet var poststemplet. Ifølge Morgenbladet var Heyerdahl simpelthen blitt sinnsyk, men man håpet at han snart ville bli bedre. Og Morgenbladet ville ikke legge sten til byrden: «Publicum tilgiver ham sikkert, formedelst det Stof til Underholdning, som hans Phanthasi har skaffet det.»
Frederik Heyerdahl tilhørte en betydningsfull familie, spekket med prester og kjøpmenn og tillitsvalgte i det nye norske styringssystemet. Han var nevøen til eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl og ellers forholdsvis nært beslektet med Ole Dorph Heyerdahl og Georg Buenaparte Heyerdahl samt Thorvald Holmsen, som alle satt i bystyret omtrent på denne tiden. Selv var han sønn av sogneprest Hans Olai Fremming Heyerdahl og Marie Margrethe Schwabe, som bodde i Gudbrandsdalen før de flyttet til Stange i 1840.
Det gikk heldigvis etter hvert bedre igjen med den løgnaktige Johan Frederik Schwabe Heyerdahl, men først reiste han hjem til foreldrene der han var lærer for sine yngre søsken. Først i 1845 ble han ferdig med presteutdannelsen og ble deretter ansatt i farens kirkesogn som kapellan, før han ble sogneprest – først i Stange etter faren, så i Sveio, der han ifølge egne opptegnelser mistrivdes voldsomt. Det siste kallet brakte ham til Lårdal i Telemark, før han døde i Kristiania i 1892. Han ble gift to ganger, men fikk ingen barn.
-gb-
References
| ↑1 | muligens presten Halvor Tobias Heyerdahl |
|---|
