Waisenhusets fritak fra sangoppvartning

Waisenhuset i Kongens gate 1, ca 1880. Ukjent fotograf, Oslo museum

En naturlig konsekvens av kraftig befolkningsvekst er at det også blir flere som dør. Det blir flere begravelser og travlere tider for de som synger i begravelsene. I 1876 førte det til at Waisenhusets korgutter simpelthen ikke orket mer.

Fra 1860-årene økte befolkningsmengden i Christiania dramatisk. Hovedstaden trakk bondeungdom til seg som en magnet, og veksten førte også til at byen måtte utvide antall menigheter. I 1876 sto man også foran en forventet innlemmelse av deler av Aker.

For Waisenhusets elever, som hadde i oppgave å synge i begravelser, brylluper og generelle gudstjenester, ble det simpelthen for mye. «Sangoppvartningen» tok for mye tid, og i desember 1876 måtte skoleledelsen simpelthen kaste kortene.

Det var særlig begravelsene som var plagsomme. De hadde økt betydelig i antall – fra 260 i 1864 til 415 i 1873 og over 500 i 1874. Ifølge bestyrer Andreas Berg, som hadde skrevet et grundig notat som fulgte saken inn i bystyret, var årsaken todelt: Det viktigste var den kraftige befolkningsveksten. Men det hadde seg også slik at velstanden økte slik at flere hadde råd til korsang i begravelsene. Det gjaldt ikke minst i «de lavere Classer», mente Berg.

Begravelsene kunne jo heller ikke gjøres unna på lørdager og søndager. Derfor hopet de seg opp på hverdagene, og det var slett ikke uvanlig at waisenhuselevene måte betjene opptil 8-9 begravelser i løpet av dagen. Da kunne det fort gå med fem timer, slik at undervisningen måtte settes på vent mellom 11 og 16.00. Dette forminsket utbyttet av skolens virksomhet, «idet baade Lærere og Elever i Almindelighed maa siges at være mindre oplagte til Aandsarbeide om Eftermiddagen end om Formiddagen». Da ble situasjonen så ille at skaden «ikke opveies ved de Fordele Sangen bringer», som Berg formulerte det.

For det var ingen tvil om at alle de uendelige begravelsene var en påkjenning for elevene. Berg var bekymret for at de virket sløvende på barna, særlig «Sangen paa Kirkegaardene, hvor Ensformigheden er størst og Situationen alvorligst». Ifølge Berg voldte sangen «directe Skade, idet den virker sløvende paa Børnene».

Peter Wessel Wind Kildal, medlem av waisenhuskommisjonen. Foto 1865, Olsen & Thomsen, Oslo museum.

Waisenhuset i Kongens gate 1 drev også boktrykkeri, der blant annet Rigstidende ble trykket. Det var dette som var hovedinntekten for institusjonen, der det i 1875 var folkeregistrert 39 gutter i alderen ni til seksten år. Men «sangforretningene» utgjorde også en betydelig inntektskilde for Waisenhuset, og det var derfor ikke gjort med et pennestrøk å kutte dem ut. Derfor gikk saken via waisenhusforstander Johan Arnt Lilloe til waisenhuskommisjonen, der det satt innflytelsesrike menn som grosserer Peter W.W. Kildal og boktrykker Peter Tiedemand Malling før den ble oversendt formannskapet, der ordfører Otto Løvenskiold anbefalte fritak fra begravelsene overfor bystyret. Løsningen ble en kommunal godtgjørelse for korguttenes medvirkning under gudstjenester i Vår frelsers kirke i den størrelsesorden man antok at kommunen måtte ha betalt et annet sangkor – cirka 350 spesidaler.

Det kan ha hjulpet på godviljen at bortfallet av sang på kirkegårdene førte til at man også kunne spare på utgiftene. Man ville ikke behøve å kjøpe så mye klær, og dessuten ville man kunne spare på brenselsutgiftene, dersom skoledagen kunne avvikles sammenhengende uten lange opphold.

-gb-