
I 1790 dro fire norske forretningsmenn over grensen til Sverige i den hensikt å bane veien for et norsk brudd med Danmark og en mulig form for allianse med Sverige. Den ene av dem var Christiania-kjøpmannen Jens Moestue. Møtene de hadde med den svenske offiseren og teatermannen Gustaf Armfelt ligger litt i historiens skygge, men de reflekterte til en viss grad en norsk opposisjon som fantes mot det danske eneveldet. Moestue var ingen ubetydelig aktør og har lagt igjen flere spor etter seg i Christianias historie.

Moestue handlet hyppig med svenske forretningspartnere og i 1790 dro han altså til Värmland sammen med Halden-kjøpmennene Carsten Tank og Amund Hofgaard, samt eieren av Odals Verk, Iver Neumann. 4. mars dette året hadde de det første av flere møter med Gustaf Armfeldt i nærheten av Eda. Armfeldt nedstammet for sin del fra en kjent offiserslekt og hadde selv deltatt i krigshandlinger, men gjorde seg nok mest bemerket som levemann og direktør for Kungliga Dramatiska Teatern. Han var også kong Gustaf III’s fortrolige, og det er Armfelts brev til kongen som forteller om disse møtene.
De fire norske forretningsmennene bedyret at de var luta lei av danskenes styre, og de var nok også til en viss grad inspirert av de samtidige hendelsene under revolusjonen i Frankrike. De sa seg villige til å gå ganske langt for å bidra til uro og opptøyer, slik at man med svensk hjelp kunne sette de danske offiserene i Norge under lås og slå. Armfelt holder seg ikke tilbake i sine beskrivelser av de fire, men mens Iver Neumann blir stemplet som en «holdningsløs skrikhals», får Moestue attest som «mer behendig og fin» enn de andre.[1]
Da det viste seg at nordmennene absolutt ikke hadde til hensikt å underlegge seg en svensk konge – de ville bare ha hjelp til å bli kvitt den danske – mistet Armfelt interessen for denne konspirasjonen, og det hele kokte bort i kålen. Om de fire hadde opptrådt helt på egen hånd eller om de var en del av en større allianse, vil vi aldri få vite. Det vi imidlertid vet, er at stiftamtmann Frederik Moltke omtrent samtidig hadde skrevet til Johan von Bülow, en sentral aktør ved hoffet i København:
«At Norges kjekke sønner er oppmerksomme på frihetens fremvekst i Europa og passer på øyeblikk hvor de kunne erhverve seg nye fordeler, og at de er nå mere enn noen tid stemte dertil, det synes meg klart. Spørgsmaalet bliver kuns, hvor nære vi ere en Revolution.» Også den danske magistratspresidenten, Frederik Kaas, advarte i sine brev mot navngitte opposisjonelle i Christiania. Han nevner imidlertid ikke Moestue spesifikt, derimot Ole Wessel, Johan Randolph Bull og Haagen Mathiesen.
Den neste gangen vi får høre om Jens Moestue i et nasjonalt perspektiv, er i 1793:
Da nådde en kampanje for et eget norsk universitet nye høyder. Sogneprest Jacob Nicolai Wilse (oldefar til fotografen Anders B. Wilse og far til Jacob Nicolai jr. ) ledet an, og i juni 1793 hadde han invitert til et slags stiftelsesmøte hjemme hos Jens Moestue, i hans relativt nyreiste hus på hjørnet av Kirkegata og det som den gang het Østre gate. 40 personer møtte fram – de fleste var universitetsutdannede jurister, i tillegg til noen leger og et knippe ledende handelsborgere. Derimot var det få prester og offiserer – antagelig på grunn av et snedig knep fra stiftamtmann Frederik Moltke, som hadde sørget for å kanalisere disse herrenes patriotiske holdninger inn i det såkalte Topographiske Selskab, der medlemmene dyrket sin felles interesse for å skrive lokalhistoriske og geografiske skildringer av norske bygder og byer.
Møtet var for så vidt vellykket, men initiativet døde hen, og noe norsk universitet fikk vi ikke før i 1811. Da levde Jens Moestue fremdeles. Han døde i februar 1813, og fikk ikke oppleve at det splitter nye universitetet faktisk flyttet inn i huset hans sommeren 1813, som leietaker hos enkefru Moestue. Universitetet holdt til i andre etasje i Karl Johans gate 14, som det heter nå, fra 1813 til 1820. Siden var det posthus der i en lang periode, både før og etter påbygningen fra to til fire etasjer. I dag finner vi blant annet TV2 som leietaker i bygningen.

Jens Moestue hadde vært en velstående og sentral aktør i Christiania siden han ankom byen i 1769. Fredrik Clausen, som satt med Frogner hovedgård, var hans inngiftede onkel, og det er ingen tvil om at dette hjalp ham godt på vei.[2] I 1781 ble han valgt inn som en av byens 12 eligerte menn, og i 1787 finner vi ham som rådmann – altså en av byens egne representanter i magistraten, som var statens styringsorgan for byen. Det var således ingen tilfeldig statist som reiste til Värmland for å fraternisere med svenskekongens representant, og det er interessant at han også spiller en sentral rolle under universitetsmøtet i 1793.
Huset til Jens Moestue har sin opprinnelse fra 1600-tallet, og i kjelleren finner vi fremdeles spor av den originale bygningen. Etter en stor brann i 1787 måtte Moestue oppføre et nytt hus på restene av det gamle, og det står der fremdeles, riktignok kraftig forkledd etter to større ombygninger – først etter bybrannen i 1858 under ledelse av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, deretter i regi av sønnen Viktor Nordan cirka 1890. Et flott møblement som Moestue fikk i pant for et lån til Morten Anker på Frogner, sto lenge i huset, men kan nå igjen beskues på Bymuseet.
-gb-
[1] Sars: https://www.nb.no/nbsok/nb/03059cb9bf2a0172e03714937b1d71ae?index=3#645
[2] Moestue: https://www.nb.no/nbsok/nb/d61be9a36fc7f3bec1956782afe706ae?index=1#139