Roar Welo og episoden i Behrens gate

A. Hauges illustrasjon av drapet på Welo i 1944.

Det er ikke mye som har vært kjent om motstandsmannen Roar Welo. Bortsett fra noen få skildringer om hva som skjedde den mørke høstdagen i 1944 han ofret sitt liv for Norges frihet, vet vi lite om han. Denne artikkelen er et forsøk på å frembringe mer kunnskap om hans liv og hva som skjedde denne mørke høstdagen i 1944.


Av Oskar Aanmoen


Å få tilgang til troverdige kilder utover boken «Milorg D13 i kamp» har vært det mest utfordrende i mitt arbeid med denne artikkelen om Welo. Norges Hjemmefrontmuseum har bistått meg i søket, men de lyktes dessverre ikke finne noen kilder som kom med ytterliggere informasjon om Welo eller hendelsen i 1944. Arkivene etter Milorg D13 inneholder i størst grad dokumenter tilknyttet frigjøringen av Norge i mai 1945.

Med hjelp fra Riksarkivet fikk jeg også bekreftet at alle andre arkiver som kunne ha inneholdt informasjon om Welo ble destruert av tyskerne i 1945. Dette til tross for at Gestapo fikk tre av sine soldater skadd i hendelsen. Det ble skrevet en rapport fra hendelsen som kanskje også inneholdt fotografier, det er det liten tvil om. Denne rapporten kunne gitt ny og meget interessant informasjon om både Welo og hendelsen i Behrens gate. Kildematerialet har derfor vært spredt, et stort antall aviser er søkt i, hvorav et lite knippe har bragt frem noe nyttig informasjon. Hendelsen er også omtalt i noen få bøker utenom «Milorg D13 i kamp», men disse bøkene er i stor grad preget av ha brukt nevnte bok som kilde.[1]Hendelsen er blant annet noe detaljert beskrevet i Hansen, 1986, s. 108-109

 

Årene før krigen

Roar Giebel Welo ble født den 15. mars 1915 som sønn av agent Iver Welo og hjemmeværende Helene. Hans yngre bror Kaare ble født i 1922 og sammen vokste de opp i familiens leiligheten i Langes gate 6 på Meyerløkka.[2]Kommunal folketelling 1923 for Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet. Roar sin far, Ivar, var selv født og oppvokst i Oslo, faktisk i samme gate som han stiftet sin egen familie. I Langes gate 4 vokste han opp med sin kolonialarbeidende far fra Jevnaker og sin hjemmeværende mor fra Moss.[3]Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet. Roars mor, Helene, var født Solman.

Roar fikk med tiden arbeid på «Christiania seildugsfabrik» og var dyktig i dette arbeidet. Under krigens år fortsatte han å arbeide ved fabrikken og hadde stillingen som spinneri-assistent.[4]Haugstøl, 1956, s. 68. Roar Welo flyttet så til leiligheten han senere skulle ende opp med å få sitt liv brått revet bort i. I første etasje på høyre hånd fra gateplan i Behrens gate 5, sentralt på Frogner i Oslo.

 

Den første motstand

Helt siden invasjonen av Norge i april 1940 var Roar en sterk stemme mot tyskerne. Han ble involvert i sitt første motstandsarbeid allerede i 1941 og steg raskt i gradene grunnet sin ivrige pågangsvilje, og rykket tidlig opp som lag-sjef i Milorg. Etter en kort periode som lag-sjef ble han nestkommanderende over Milorgs gruppe 13222. Mest av alt deltok Welo i å motta slipp fra Storbritannia, men han deltok også i våpenopplæring av nye rekrutter.

I samme etasje som ekteparet Welo, på andre siden av oppgangen bodde jøden John Scelowsky som drev en tekstil-forretning i Prinsens gate. Han bodde her sammen med sin kone, Henni (født Turbahn), som drev Nobels parfymeri i Somerrogata og deres barn.[5]Ottosen & Knudsen, 1995, s. 557. Scelowsky ble arrestert i 1942 og etter et kort opphold på Grini ble han deportert med skipet «Monte Rosa» den 20. november 1942. Han endte opp i gasskammeret i Auschwitz og ble henrettet 1. desember samme år. Hans kone og barn klarte å unnslippe tyskerne ved å komme seg over til Sverige.

 

Våpenslippet i 1944

En dag i midten av august 1944 deltok Roar nok en gang i transporten av illegale våpen som nylig hadde blitt sluppet i et flydropp over de dype skogene i Nordmarka. Med sekken full av sprengstoff og våpen gikk han til fots den lange veien fra marka tilbake til sin leilighet i Behrens gate.[6]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 67. Ikke visste han at dette var det siste transportoppdraget han hadde gjort i Milorg sin tjeneste. Våpnene kom fra et britisk fly, uten at gutta som hentet våpnene kjente til dette, selv om de nok hadde sine mistanker. Mens halvparten av våpnene ble gjemt i Welos leilighet i Behrens gate, kjente ikke Welo til hvor de resterende våpnene ble gjemt. Dette var en del av Milorgs egne sikkerhetsrutiner, for om et lager med våpen ble tatt av tyskerne kunne man fortsatt anvende våpnene fra det andre lageret.

Welo hadde likevel et problem. Flere av våpnene var blitt skadet under droppet i Nordmarka og de måtte fikses fort. Heldigvis kom Welo i kontakt med en person skikket til å ta seg av slikt. Dette var en bøssemaker, og med en bil fra den statlige arbeidstjenesten var dette perfekt kamuflasje for den lille våpen-reparasjons-operasjonen.[7]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 71. På denne måten kunne man frakte skadde våpen til og fra de steder man måtte uten at tyskerne ble mistenksomme.

På Roars sin egen hjemmefront var det derimot stor glede. I starten av 1944 ble hans kone gravid og paret ventet sitt aller første barn. Mens Roar fortsatte sitt motstandsarbeid mot tyskerne brakte hans kone frem en liten gutt som ble født frisk og fin 4. september samme år.[8]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 67.

 

Dagen det hele skjedde

Det var tirsdag 5. september 1944 det hele skjedde. Roar avholdt denne dagen et møte for fire av medlemmene i Milorg i spisestuen i sin leilighet. Våpeninstruktør i Milorg Ivar Iversen var den første til å ankomme møtet, men han var der ikke lenge. Han skulle videre til Majorstuen for å bistå i opptreningen av noen jegere og dro igjen nesten like fort som han kom. Etter at Iversen hadde reist kom ytterligere fire milorg-gutter. De satte seg i spisestuen hvor møtet ble avholdt. Det var Welo sin våpenreparatør, en våpenfrakter og ytterligere to milorg-medlemmer, hvorav kun en vi kjenner ved navn, Olav Christensen.

Med sitt lederverv og aktive deltakelse hadde Welo det som en vane at han alltid var bevæpnet. Dette hadde ikke Welo hatt behov for å benytte seg av, frem til nå. Noen få minutter inn i møtet ringte det plutselig på døren. Dette i seg selv var ingen stor overraskelse. Welo hadde forventet at flere deltok på møtet og han regnet med at dette var nok et milorg-medlem. Welo gikk den korte veien ut av spisestuen og frem til døren og åpnet den slik han alltid hadde gjort. Det som møtte han var slettes ikke det synet han hadde sett for seg.

Leiligheten i Behrens gate 5, slik den så ut i 1944. (© O. Aanmoen)

Oppgangen i Behrens gate 5 var denne dagen stappfull av væpnede tyskere fra Gestapo. Welo handlet på instinkt. Han slo igjen døren, vred om låsen i all hast og uten å si et eneste ord trakk han sitt håndvåpen og skjøt igjennom døren mot tyskerne. Tyskerne ble naturligvis forferdet, de trakk sine våpen og skjøt tilbake. Mens Welos kuler traff den ene tyskeren etter den andre skjøt tyskerne på måfå mot den allerede hullrike ytterdøren. Welo ble så truffet først i magen, så i låret før han falt i bakken.[9]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 73. Roar forstod godt at dette var slutten. Olav Christensen, som var en av de som befant seg i leiligheten, kastet en håndgranat mot tyskerne, men den detonerte ikke. I det Welo gikk tom for kuler sa han visstnok, «jeg er ferdig».[10]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 72.

Roar klarte å dra seg selv ut til baktrappen mens blodet silte ned fra skuddsårene. Han låste opp døra ut til bakgården og kunne se alle utenom våpenreparatøren løpe i all hast fra leiligheten. I det tyskerne slo opp døra til Welos leilighet segnet Roar om i døråpningen mellom leiligheten og baktrappen og døde, antagelig av blodtap. Våpenreparatøren ble truffet av et av skuddene i episodens siste sekunder og ble hardt skadet. Han lå en lang periode på sykehus og ble invalid livet ut som følge av episoden i Behrens gate.[11]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 72. Ute i oppgangen lå tre hardt sårede tyskere, som hadde blitt såret av Welos kuler.

Ettervirkningene i Milorg D13

Kun minutter etter at Welo var skutt og drept ble det slått alarm i Milorg. Hvor mange som egentlig skulle deltatt på møtet i Welos leilighet vet vi ikke, men det vi vet er at mange var på vei til Behrens gate da denne episoden skjedde. Et Milorg-medlem så tyskerne som hadde tatt oppstilling i gaten utenfor leiligheten, han fikk raskt snudd og berget nok livet ved å gjøre dette.[12]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 73. Våpensjef i avsnitt II, Leif Haug, skulle også ha deltatt på møtet men ble reddet av sin hund da denne klarte å rømme fra han samme dag og forsinket han såpass at han aldri nådde frem til Behrens gate før han ble varslet om den tragiske hendelsen som hadde skjedd.

Mye stod på spill. Welo kunne tyskerne naturligvis ikke få noe ut av, derimot var det kritisk at tyskerne hadde klart å ta de andre milorg-medlemmene som befant seg den dagen hos Welo til fange. Våpenreparatøren var kraftig skadet av et vådeskudd, men de tre andre var i perfekt form til å bli avhørt av tyskernes brutale metoder da de ble pågrepet under flukten. Til tross for dette ble ikke Milorg D13 avslørt. Politikken ved å la medlemmene kjenne færrest mulig personer fungerte godt og ingen andre i Milorg ble angitt av de som hadde blitt arrestert denne dagen.

Det Milorg fryktet mest var at tyskerne skulle finne en rekke med sensitive dokumenter som Welo hadde gjemt i en etasjeovn inne i leiligheten sin.[13]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 74. Han hadde også gjemt våpen flere steder, både i sin egen leilighet og på diverse steder i bygården for øvrig. Tyskerne fant derimot ikke dokumentene eller noen av våpnene, til tross for at de brukte mange timer på å ransake leiligheten. Disse våpnene og dokumentene ble senere hentet av Iversen, som hadde sluppet unna episoden i Behrens gate. Dokumentene ble gitt videre til høytstående personer i Milorg mens Welos våpen ble gjemt på en hemmelig adresse i Maridalen. Det eneste tyskerne fikk ut av Welo-affæren var Welo sin egen pistol og den ustabile håndgranaten som ikke detonerte.

Selv om Welo-affæren, som den ble kalt i milorg-kretser, ikke hadde resultert i noen større avsløring, ble det tatt ytterligere sikringstiltak. Man så seg nødt til å flytte et meget stort parti med våpen som var lagret i Industrigaten, ikke langt fra Bogstadveien.[14]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 68. Kun timer etter at Welo var skutt kom en liten hær av Milorg-soldater til den lille kolonialen og tok med seg en god del tunge kasser. Disse ble fraktet rett forbi tyskerne som patruljerte Bogstadveien, uten at noe ble oppdaget. Våpenlasten ble fraktet til en adresse i Dopsgate på St. Hanshaugen hvor rørlegger Larsen, som eide leiligheten, et par dager måtte ha huset fullt av våpen før man fikk stasjonert det på et annet hemmelig sted. Det sies til og med at Larsen var pent nødt til også å lagre våpen i sin egen seng inntil man hadde sikret et mer passende sted.[15]Ottesen & Sørhus, 1961, s. 69.

Foto: Oskar Aanmoen.

Sambandssjefen Staubo sine memoarer.

Sambandssjefen for Milorg, Salve Staubo, nevnte Welo og det som skjedde i Behrens gate i sine memoarer som utkom i 1966.[16]Staubo, 1966, s. 62-63. I sine memoarer forteller han at han var en god bekjent av Ove Johan Hjort som også bodde i Behrens gate 5. Riktignok i øverste etasje, som i dag er fjerde etasje og tre etasjer over Welo. Staubo forteller videre at han ikke visste om arbeidet til Welo eller at Welo var en del av Milorg han også. Staubo, som ofte var på besøk hos Hjort i fjerde etasje, stusset på at en bil fra Arbeidstjenesten ofte stoppet i gaten og personen som kjørte bilen var på besøk hos Welo. I ettertiden fikk også Staubo vite at dette var Welo sin våpenreparatør.

Staubo selv, var på oppdrag ikke langt unna Behrens gate i samme øyeblikk som aksjonen mot Welo pågikk. Han hadde fått overlevert en pakke fra høyesterettsdommer Knut Blom i krysset der Skovveien møter Colbjørnsens gate. Staubo hadde så avtalt å drikke kaffe hos sin venn, Hjort, i Behrens gate 5 og dro direkte dit. Da han svingte inn Behrens gate på sin sykkel fikk han øye på to menn som stod på hver sin side av inngangen til Behrens gate. Han rakk å komme seg noen meter lenger bort før han ble vitne til skuddvekslingen mellom Welo og Gestapo. «Jeg var kanskje 10 skritt fra inngangen til nr. 5, og jeg gjorde helomvending øyeblikkelig. Jeg hadde mest lyst til å løpe, men skjønte at dette ville være mistenkelig og spaserte rolig tilbake», skriver Staubo i sine memoarer.

Ettertiden

Welo-episoden ble dysset ned både av Milorg og av Gestapo. Levningene etter krigshelten ble lagt i en umerket grav av tyskerne. Da krigen var over ble levningene etter kort tid funnet, han ble kremert og det ble foretatt en offisiell urnenedsettelse ved Vestre Gravlund 22. juni 1945. Tilstede var prominente Milorg-medlemmer og representanter fra det offisielle Norge. Den tyske tolken Otto Suhr ble stilt for retten etter at krigen var vunnet og han er den eneste som har innrømt å ha vært med under Welo-affæren i 1944.[17]Arbeiderbladet 25. september 1946, s. 1.

 

Litteraturliste

Hansen, Kåre P. Våpentjenesten i Milorg D13. Oslo: Universitetet i Oslo, 1986. (Hovedoppgave i historie).

Haugstøl, Henrik. Christiania seildugsfabrik 1856-1956. Oslo: Prent forlag, 1956.

Ottosen, Kristian & Knudsen, Arne. Nordmenn i fangenskap 1940-1945: alfabetisk register. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

Ottesen, Rolf & Sørhus Kjell. Milorg D 13 i kamp: episoder fra det hemmelige militære motstandsarbeid i Oslo og omegn under okkupasjonen nedtegnet etter Milorg-rapporter og personlige beretninger. Oslo: Mortensen, 1961.

Milorg, Oslo og omegn. Minneskrift over falne i Milorg D. 13. Oslo: privat trykk, 1947.

Staubo, Salve. Rapport fra Sambandssjefen. Oslo, 1966.

 

Kilder

Kommunal folketelling 1923 for Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet.

Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet.

Arbeiderbladet 21. juni 1945.

Arbeiderbladet 25. september 1946.

 

References

References
1 Hendelsen er blant annet noe detaljert beskrevet i Hansen, 1986, s. 108-109
2 Kommunal folketelling 1923 for Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet.
3 Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad, Digitalarkivet.
4 Haugstøl, 1956, s. 68.
5 Ottosen & Knudsen, 1995, s. 557.
6, 8 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 67.
7 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 71.
9, 12 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 73.
10, 11 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 72.
13 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 74.
14 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 68.
15 Ottesen & Sørhus, 1961, s. 69.
16 Staubo, 1966, s. 62-63.
17 Arbeiderbladet 25. september 1946, s. 1.