Stortinget er en sentral del av hovedstadens liv, men i dag merker vi ikke stort til nasjonalforsamlingens logistikk, bortsett fra når det skal bygges nye garasjeanlegg. I dag bor representantene i leiligheter som Stortinget eier, og de lengstsittende har etablert seg i egen bolig – men før var representantenes innlosjering en utfordring og ikke minst en attraktiv inntektskilde for enkelte utleiere.
Den første oversikten over representantenes bosted finner vi i 1815. Da var det selveste W.F.K. Christie – stortingspresidenten – som overvåket innkvarteringen: «Jeg fik det travelt med at skaffe Qvarter til Budtz og Borge, da for dem ingen vare besørgede», noterte han i dagboka 26. juni – like før Stortinget skulle starte sin første regulære sesjon. Fogden Johan Andreas Budtz havnet hos kjøpmann Iversen i Dronningens gate, mens lensmann Johannes Borge ble innlosjert hos fru Mandal i Kirkegata, kan vi se av den samlede oversikten som fremdeles befinner seg i Stortingets arkiv.
Selv bodde Christie hos overkrigskommissær Carlsen i Kirkegata – eller det vil si; de første par månedene tilbrakte han på Carlsens praktfulle landsted på Uranienborg, på denne tiden fremdeles et godt stykke utenfor byen. I dagboka som han skrev kan vi følge det muntre liv på landet, der «Udsigten og Omegnen er den behageligste, man vil see, og det er den bedste Aarstid», og der man kunne fiske karusser fra egne fiskedammer.
Brødrene Niels og Jacob Aall representerte henholdsvis Bratsberg (Telemark) og Nedenes (Aust-Agder), og bodde sammen hos kjøpmann Jens Thyrholm, en av byens 12 eligerte menn, i Rådhusgata: «Jeg tar med min servitør, og med ham kan vi godt hjelpe oss begge», skrev Niels Aall til sin bror Jacob før han reiste til Christiania. Nøysomme som de var, kunne de vel greie seg med en tjener på deling.
Etter en nokså kraftig debatt i 1815 om representantenes godtgjørelse for kost og losji, endte man med å fastsette den til to spesidaler per dag, med et tillegg på en halv spesidaler for dem som hadde med egen tjener. I det hele tatt kjempet de kondisjonerte representantene for at de skulle ha bedre vilkår enn bonderepresentantene, men et slags likhetsprinsipp ble fastslått. Men vi kan se at bondepolitikerne fant løsninger som gjorde at de kunne få et lite overskudd av godtgjørelsen: Ole Bjørnsen fra Kviteseid – han som senere satte byen på hodet ved å synge under en fuktig lunsj – ble først plassert hos kjøpmann Hans Magelsen i Prinsens gate, men flyttet senere inn sammen med Theis Lundegaard hos “Stadscapitain” Ole Brede i Skippergaten, der de åpenbart betalte mindre. Hos Brede bodde også to andre bønder, Jacob Birkedahl og Halvor Ophus. Bjørnsen var også mannen bak et forslag om ”at træffe en for Statscassen mindre bekostelig Foranstaltning med Hensyn til Repræsentanternes Bespiisning”. Forslaget siktet egentlig mot en ordning som forpliktet representantene til å holde seg til kafeverter som var ”indsatte til at bespise Repræsentanterne”.
Etterhvert ser vi at utleie av rom til stortingsrepresentanter blir en lukrativ geskjeft, og vi finner mange annonser i avisene som retter seg direkte mot politikerne. Og standarden kunne nok være varierende. I 1865 gjør satirebladet Vikingen seg lystig over utleiernes kamp om representantenes interesse – der løftene sitter løst i det første møtet (ref. tegningen øverst), mens realitetene viser seg å være ganske stusselige.
