«Et saadant folkeobservatorium, det er paa sin vis et av de bedste misjonshuse … Jeg er overbevist om at det har sin etiske betydning og verdi,» sa Kikkert-Olsen i 1910.
Av Finn Holden
I slutten av 1800-tallet var Christian H. G. Olsen en av de mest kjente instrumentmakere i Oslo. Han leverte apparater til Norges Geografiske Opmaaling, Justervesenet og det militære. Polarforskerne Fritjof Nansen og Georg Sverdrup fikk instrumenter fra Olsen, som også var kjent internasjonalt.
Christian Olsen ble født i Valestrand i 1835 og ble utdannet instrumentmaker, dels i Christiania og dels i Tyskland, hos Brødrene Repsold i Hamburg, verdens største astronomiske verksted. Han laget den astronomiske kikkerten til Observatoriet til Universitetet i 1883. Under Kristiania-utstillingen samme år ble han spurt om han ikke hadde noe å stille ut. Da kom han i tanker om den nye kikkerten og fikk lov av Observatoriet å utstille kikkerten slik at publikum kunne se på himmellegemene. «Det ble en veldig tilstrømning, publikum var helt begeistret over å se legemene. Det var ikke langt fra å være utstillingens clou. Jeg tjente ikke så få penger på dette. Og da jeg så leverte (professor) Fearnley kikkerten tilbake, slo den tanke ned i meg. Du skal så men lage deg ditt eget instrument.» (Intervju med Olsen i 1910, gjengitt i Arbeiderbladet)
Professor Geelmuyden beregnet linsens form i henhold til glassets lysbrytende evne. Byggingen av kikkerten tok 18 måneder. Resultatet ble den største kikkert i Norden, med bevegelig kuppel, med en objektivdiameter på 37 cm og sju meter lang. Den forstørret 11–1200 ganger.
Folkekikkerten ble finansiert av professor og apoteker Maschmann og var ferdig i 1886. Den ble stilt opp i en paviljong på Abelhaugen, der Abelstatuen til Gustav Vigeland nå står. Dette første folkeobservatoriet i Europa ble en stor attraksjon, det ble besøkt av 60.000 mennesker og sto til 1894. Folkeobservatoriet ble forbilde for tilsvarende observatorier i Berlin og Antwerpen.
Christian Olsen satt der selv om vinterkvelden og holdt forelesninger for skoleklasser og andre interesserte. På et spørsmål om betydningen av kikkerten svarte han: «Ja, jeg vil si et så stort et ord som at et sådant folkeobservatorium, det er på sin vis et av de beste misjonshuse, likefrem et redskap til å vekke folk til alvor, la meg endog si til religiøs eftertanke. Det er så rart med himmelhvelvingen – fordyper man sig i den, om enn kun for en kort stund, så får man allmaktens storhed nærmere inn på sig. Der påtrenger sig så mange forestillinger som blir borte i hverdagens larm og virvar. I vår tid har man likesom ikke øye for himmelhvelvet og dets undere – ikke for den almene mann i allfall. Imellem menneskenes og nattehimmelens makt og majestet er kommet så meget distraherende; man har skapt sig elektrisk belysning og så megen annen komfort til nattemørkets fordrivelse. Det er godt og vel. Men mennesket har dog godt av en gang imellem uforstyrret å la blikket vandre mot stjernehimmelen og motta inntrykk av denne uendelighet. Jeg mener at folkeobservatoriet hjelper til med det.
Jeg forsikrer Dem – under mine forelesninger i den gamle paviljong var det så andektig som i en kirke. Det er merkelig hva der griper sinnene. Det var ikke en aften uten at der mellem de besøkende oppstod en samtale om Skaperen og hans vesen. Jeg har hatt anledning til å veksle alvorsord med mange. Og jeg vet at det ikke sjelden har efterlatt blivende inntrykk. Under enhver omstendighet blir det under betraktningen av himmelhvelvingen og himmellegemene en alvorlig, høytidelig stemning. Jeg er overbevisst om at det har sin etiske betydning og verdi.»
Folkeobservatoriet og Christian Olsen ble så populære at han blant folk ble kalt «Kikkert-Olsen». I 1894 ble kikkerten flyttet fra Abelhaugen til Nisseberget. Det ble dens ulykke. Huset seg mot syd, og kikkerten gikk i stå. Den måtte pakkes inn til bedre tider.
Fra Slottsparken til Holmenkollen
I 1911 gjenoppstod Folkeobservatoriet på Holmenkollen. En komité av kjente borgere satte seg i bevegelse. De fikk samlet inn penger, og Holmenkollbanen ga en tomt nær banen til bygging av en ny paviljong. Arkitekt Sverre Knutsen tegnet en paviljong med dreibar kuppel. I 1911 ble kikkerten flyttet opp til nybygget på Holmenkollen, i bakken nedenfor Holmenkollen Restaurant, fjernt fra byens forurensede luft. Men avstanden fra byen var for stor, man kunne ikke bare stikke innom observatoriet.
Da Christian Olsen døde i 1921, var det ikke mulig lenger å drive observatoriet. Kommunen ble tilbudt kikkerten, men avslo; den hadde ikke midler. I 1930-årene var bygget bolig for betjeningen til Holmenkollen Restaurant og Holmenkollen Turisthotell. Under krigen var den bolig for tyske soldater.
I 1954 ble paviljongen rekvirert av kommunen, men sto tom inntil Byantikvaren reagerte i 1973. Bygget var da i god stand, men forfalt på grunn av vær og vind og hærverk.
Men heldigvis er bygningen blitt tatt godt vare på siden den gang, selv om kikkerten ikke lenger er i drift.
Dette stoffet er først publisert i bladet til Vinderen historielag (2000/2)
