Borrebekken. Årvollbekken. Linderudbekken. Risløkkbekken. Klosterbekken. Munkebekken. Kjært barn har mange navn, kanskje – eller så kan det komme av at det vi i dag kaller Hovinbekken aldri har hatt noen fremtredende plass i oslofolks hoder. Men nå har Tallak Moland endelig skrevet Hovinbekkens historie, som nå begynner å oppnå en viss heder og verdighet, der den slynger seg gjennom nye og gamle grøntområder.
At Hovinbekken har levd et anonymt liv, betyr ikke at den ikke har vært viktig i lokal sammenheng – opprinnelig som drikkevannskilde, men også til isproduksjon, som råstoffleverandør til teglverkene og etter hvert også som kloakkavløp. Det siste skulle også besegle Hovinbekkens foreløpige skjebne. I mange år ble den liggende nedgravd og lukket, skjult for folk flest.
Men lenge var altså Hovinbekken viktig til sine formål. Trolig var den drikkevannskilde i tidligere tider, blant annet til ladegården. De første teglverkene må ha dukket opp rundt 1800, siden ble det mange av dem langs bekken – ved Jordal, Lilleberg, Nordmannsløkka og Hovin. Vassdraget, med sine anlagte dammer, var også viktig for isproduksjonen som foregikk fra cirka 1850 – på Klosterenga, Økernbråten og Hovin.
Til å begynne med var det jernbanen som angrep Hovinbekken, nederst nede ved Grønland og Schweigaards gate. Behovet for plass gjorde at bekken ble lukket i dette området. Men snart begynte også sinte beboere lenger opp, på Kampen, å klage over den ulidelige stanken som kom fra bekken. Kloakken gikk flere steder rett ut i bekken, og det var rimeligvis plagsomt for naboene. Det ble også hevdet at bekken var en direkte smittekilde som førte til både difteri- og tyfusepidemier i området. Rundt århundreskiftet ble Hovinbekken lukket innenfor byens daværende grenser. Aker kommune så seg ikke råd til en tilsvarende operasjon, så først en stund etter byutvidelsen i 1948 ble bekken lagt i rør videre oppover fra Ensjø. Helt fram til et stykke ut på 1960-tallet fortsatte arbeidet med å fjerne bekken fra jordens overflate.
Vendepunktet for byens vassdrag kom under et bystyremøte i 1971, og siden den gang har det pågått et meget møysommelig arbeid for å bringe bekkeløpene fram i lyset igjen, fremdeles med mager suksess. Men Hovinbekken viser seg nå fram igjen over lengre strekninger, og har altså endelig fått en egen bok.
Tallak Moland har skrevet flere bøker om byens historie. Han er både historiker og ingeniør med vann og avløp som spesiale, og har følgelig de beste forutsetninger for å skrive innsiktsfullt om vassdragenes historie. Boka er lettlest og full av interessant informasjon, både for dem med en generell interesse for byens historie og for dem som er ute etter mer detaljerte opplysninger om strøket de bor i.
Boka er utgitt av Vann- og avløpsetaten. Den er ikke i regulært salg, men kan skaffes til veie ved å henvende seg dit.
Tallak Moland
Bortgjemt bekk
100 sider
Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten
