Koleraepidemien i 1833 startet på Enerhaugen, men spredte seg snart rundt i Christianias forsteder. Myndighetene nølte med å slå full alarm, og oppdaget snart at beredskapsarbeidet var for dårlig organisert. En grundig rapport fra professor Frederik Holst, som var medlem av «Cholera-Central-Commissionen», kaster lys over situasjonen denne mørke høsten.
Etter at koleraen hadde tatt livet av fem personer som bodde trangt i et kummerlig hus på Enerhaugen, håpet myndighetene at man hadde avverget videre spredning. Men klokken 11 om formiddagen den 11. oktober ble en murarbeider fra Bergfjerdingen angrepet mens han arbeidet i Fjerdingen. Han døde etter 14 timer, og hans alkoholvaner føyde seg inn inn i legenes risikobilde; han var «i høi Grad drikfældig». Men så eksploderte det, for dagen etter ble fire «Fruentimre» syke, og så stadig flere. Sentralkommisjonen henstilte til Kirke- og Undervisningsdepartementet om å utstede et koleravarsel, hvilket departementet gjorde 12. oktober. Men sykdommen spredte seg nå raskt og opptrådte med en styrke «som Man ei havde ventet» – ifølge rapporten fra Frederik Holst, som ble trykket i medisintidsskriftet Eyr.
Den første uka var det bare sju personer som ble syke, men det steg til 21 den neste, så til 118, 395 og 553 nye sykdomstilfeller den femte uka. Så sank det brått til 168 den sjette uka og så ned til bare fem i den ellevte. Forstedene utenfor bygrensen ble verst rammet – Enerhaugen, Fjerdingen, Bergfjerdingen, Ruseløkka, Tjuvholmen og Pipervika – mens «den egentlige Stad blev særdeles skaanet». I Telthusbakken, der det ifølge Holst sto en «Rad usle, lave hytter», ble halvparten av innbyggerne syke.
Avisene brakte daglige oversikter over de som ble syke, med fullt navn og bosted, gjerne også med opplysning om de var fattige eller drikkfeldige. For å holde orden på det hele ble de syke nummerert, og etter hvert ble det også opplyst hvem som var døde, for eksempel: «Foruden forestaaende No. 30 ere No. 14, 18, 20 og 21 døde». Var man interessert, kunne man slå opp i avisene fra tidligere i uka for å finne ut hvem som skjulte seg bak nummeret.
Frederik Holsts rapport gir et interessant innblikk i datidens helsestell og medisinske kunnskap. Man visste for eksempel ikke hvordan sykdommen spredte seg. At sykdommen smittet via bakterier i avføring, og at særlig infisert drikkevann dermed var en smittekilde, var ukjent. I stedet lette man etter andre årsaker. Varianter av den såkalte miasmeteorien sto sterkt, altså at sykdommen spredte seg via luften gjennom skadelige stoffer. Dette kunne skje enten gjennom «uddunstninger» fra de sykes kropper, under uheldige værforhold, eller fra jordsmonnet ved bebyggelsen. Det var derfor doktor Johan Andreas Kraft var så opptatt av at huset på Enerhaugen som først ble rammet av kolera, lå «paa selve Klippen, meget frit beliggende». For sin egen del bemerker Holst at det i Telthusbakken, der så mange ble syke, var spesielt høy fuktighet under husene.
Været var som vanlig for denne tiden av året de månedene koleraen herjet, men Holst noterte seg at barometerstanden hadde vært særdeles lav de dagene epidemien nådde sin topp – altså de første dagene i november – mens temperaturen deretter falt jevnt de neste dagene samtidig som epidemien også svekket seg. I flere dager hadde det også ligget en tykk, tett tåke som legene la merke til, selv om dette værfenomenet også hadde vært tilstede året i forveien.
Værsporet var likevel såpass interessant at Holst hadde fått utarbeidet en detaljert døgntabell over temperatur, vind og barometerstand, og kombinert denne informasjonen med en oversikt over antall nye sykdomstilfeller og antall døde – fordelt på kvinner og menn.
Kunne man finne noen sammenheng mellom epidemikurvene og ukedagene? En oversikt som Holst satte opp, viste at flere ble syke i «Ugens første Dage», særlig søndag (218 syke) og onsdag (215), mens det var færre på fredag (200) og lørdag (197). Det bør imidlertid bemerkes at det var 201 på mandag og 200 på tirsdag, så i dag – over 180 år etter – er det vanskelig å se en veldig klar logisk sammenheng her. Professor Holst forfulgte heller ikke dette sporet videre.
Kampen mot byråkratiet
Selv om kolera var en stadig trussel og regjeringen allerede i 1831 hadde nedsatt en kommisjon som skulle håndtere en potensiell krise, var ikke kommandolinjene klarlagt. Kolerakommisjonen hadde bare en rådgivende funksjon, og det skulle snart vise seg at mangelen på beslutningsmyndighet var en betydelig hemsko. Eller som Holst diplomatisk formulerte det: «Det er vel almindeligen antaget, at Behandlingen af Sager vinder ved at foretages af flere Auctoriteter, idet de derved belyses fra forskjellige Sider; men det er en ligesaa erkjendt Sandhed, at til en saadan Behandling ofte medgaaer en meget længere Tid, end mange Sager taale, og at den meget ofte leder til Ubestemthed, Vaklen og Uoverensstemmelse i Beslutninger.»
Med andre ord: Man hadde etablert et kaotisk system der ingen hadde myndighet til å skjære gjennom. I mens døde folk som fluer.
Ofte måtte sakene vandre gjennom «den samme Cirkel flere Gange», uten at man kom fram til noe riktigere resultat. 21. oktober ba man departementet om utvidede fullmakter, og allerede dagen etter ble det bestemt at kolerakommisjonen skulle ha full myndighet til å fatte nødvendig beslutning om alt som hadde med sykdommen å gjøre både i byen og i Aker prestegjeld.
Men til tross for at «de forberedende Foranstaltninger» viste seg å være «aldeles utilstrækkelige», kom arbeidet likevel i gang «med en paafaldende Hurtighed», skriver Holst. Det kriserammede området ble delt inn i sju distrikter – fire i det som i denne sammenheng ble definert som byen, inkludert forstedene Vaterland, Fjerdingen, Pipervika og Ruseløkkbakken, og tre i Akers prestegjeld, herunder det ganske tettbebodde Grønland.
Det var en utfordring å finne kvalifisert medisinsk personell. Man lyktes i å mobilisere 32 leger, som alle måtte ta bolig i det området der de jobbet. Men legemangelen var stor, og bare fem av de 32 var ferdig uteksaminert fra studiene.
På Vaterland opprettet man lasaretter i den gamle skolen og i den såkalte Løgstergården, der man fikk plass til 18 syke. Man trengte imidlertid et sykehus av en helt annen størrelse, og snart fant man ut at Mangelsgården ville egne seg godt. Her fikk man plass til 116 pasienter.
Etter hvert fikk man til sammen seks lasaretter som kunne behandle 231 pasienter i bydistriktene. Også på Grønland og i Lakkegata fikk man lasaretter med plass til tilsammen 76 syke – i private hjem, der de egentlige beboerne altså måtte flytte ut.
Epidemien ga seg etter elleve uker. Da var 1430 mennesker blitt smittet, hvorav 817 døde. Så skulle det ta 20 år før koleraen slo til Christiania igjen – og da skulle det bli enda verre.
-gb-
—
Her kan du lese om starten på epidemien i 1833.
