Koleraepidemien i Christiania i 1833 tok livet av over 800 mennesker. Det hele startet i et bittelite hus på Enerhaugen utenfor byen der elendigheten allerede var stor. For enkemannen Andreas Hansen ble tragedien uendelig.
25. september 1833 reiste den legendariske bøddelen Anton Lædel sammen med sin assistent Ole Gulbrandsen til Drammen der de skulle piske en forbryter. Bøddelknekten Ole, 45 år gammel, bodde på Enerhaugen sammen med sin 60 år gamle kone Anne. De losjerte hos enken Marthe Pedersdatter, som også hadde den ti år gamle nevøen Ole Eriksen boende hos seg. I huset bodde også enken Barbra Ulven med sin datter Anne Sophie på 13 år, og «arbeidsmand» Andreas Hansen med sine to døtre Karen Sophie og Anne Marie på henholdsvis ni og seks år, samt sønnen Carl Frederik på tre år – til sammen ti mennesker under samme tak, på to rom.
Dagen etter at bøddelknekten hadde reist til Drammen, døde den lille Carl Frederik av såkalt nervefeber, eller det som vi i våre dager kaller tyfoidfeber, en alvorlig diaresykdom forårsaket av en salmonellabakterie. Også faren Andreas hadde vært alvorlig syk, men han hadde kommet seg da sønnen døde.
Kona Petra Fritzdatter var allerede borte, og Andreas satt altså igjen alene med to små døtre og en død sønn på likstrå da bøddelknekten kom ramlende hjem i fylla søndag 29. september. Akkurat dette vet vi fordi doktor Johan Andreas Kraft forteller om Oles betydelige alkoholkonsum i sin rapport til Departementet for kirke- og undervisningsvesenet noen dager senere.
I Drammen hadde koleraen allerede herjet et par uker, og i Christiania var frykten stor for at smitten skulle spre seg dit. Det skulle altså bli Ole Gulbrandsen som brakte med seg den fryktede bakterien til hovedstaden, riktignok i første omgang til Enerhaugen i Aker kirkesogn.
På tirsdag våknet bøddelknekten med store smerter og påfølgende diare, brekninger, kramper i lårene, kuldeanfall og hes stemme, hvorpå han døde torsdag morgen. Hans kone Anne ble også syk denne dagen og ble lørdag sendt avgårde med hest og vogn til en husmannsplass på Sæter på Nordstrand, der datteren hennes bodde. Der døde hun.
Samme dag, lørdag 5. oktober, ble tre av de fire gjenlevende barna i huset syke. Bare Andreas Hansens yngste datter Anne Marie var fremdeles frisk. I løpet av natten døde Andreas Hansens eldste datter Karen Sophie og vertinnens nevø Ole Petter. Derimot var den 13 år gamle Anne Sophie på det nærmeste restituert og overlevde sykdommen. Også moren hennes, Barbra Ulven, ble syk og kom seg igjen. Cirka 40 prosent av de som ble syke overlevde.
Denne søndagen begravde altså Andreas Hansen både sønnen som hadde dødd i slutten av september og sin eldste datter som hadde dødd av kolera samme dag. Men nå ble også den yngste datteren til Andreas syk. Først så det veldig ille ut, så ble hun faktisk bedre igjen, men 9. oktober var det dessverre slutt for den seks år gamle Anne Marie. Dermed satt faren Andreas alene igjen på Enerhaugen.
Både doktor Kraft og hans overordnede, stadsfysikus Døderlein, la stor vekt på bøddelknektens alkoholforbruk, som de mente ga «Disposition for Sygdommen», og at det var hans «Uddunstninger» som hadde smittet de andre i huset. Det var ellers ingenting å si på rensligheten i de to rommene der det hadde bodd ti mennesker, og huset lå også «paa selve Klippen, meget frit beliggende». Doktor Kraft hadde ordnet med sivilt vakthold for å isolere de syke og hurtig begravelse av de som allerede var døde, og hadde også beordret «Røgning og Rensning» av huset. I sin rapport til departementet den 6. oktober ytret han derfor et håp om at koleraen muligens ikke ville spre seg i Christiania, og Morgenbladet konkluderte enda mer kategorisk med at dette håpet «vinder saaledes i styrke».
Denne spådommen skulle vise seg å slå fullstendig feil. Den 11. oktober spredte koleraen seg videre til andre forsteder, og dermed var katastrofen et faktum.
-gb-
–
I den neste artikkelen om koleraepidemien i 1833 kan du lese om hvordan helsemyndighetene taklet krisen.