Stortinget har alltid satt sitt preg på hovedstaden siden den første samlingen høsten 1814. Lenge før de berømte festlighetene i Tostrupkjelleren, spiste stortingsrepresentant Ole Bjørnsen en munter lunsj i Rådhusgata og ble fristet til å synge en sang underveis. Det skulle ende i en voldsom avisfeide i 1815.
Det første ordentlige storting, som varte fra juli 1815 til juli 1816, var preget av litt nervøse nappetak mellom den nye sterke mann – kronprins Karl Johan – og de norske politikerne som fremdeles var nokså ukjente med hvordan man egentlig skulle drive et system for folkevalgte representanters beslutninger.
I 1815 var det om å gjøre for den svenske stattholderens folk å vinne flest mulig tilhengere for den nye unionen. Derfor ble det drevet atskillig sosial kurtise overfor bondepolitikerne på Stortinget. Særlig var en av stattholderens nærmeste medarbeidere, regjeringsråd Pehr Wahlstrøm, aktiv. Flere ganger arrangerte han festligheter for stortingsbøndene. Og en spesielt fuktig lunsj i slutten av august satte altså sine spor i hovedstadens mediebilde høsten 1815.
Slottspresten Claus Pavels omtalte selskapet i sin dagbok allerede samme dag, den 25. august: ”Wahlstrøm ga i dag en Dejeuner for stortingsbønder, hvorved var en sang og et skrål, der samlede folk på gaten.[…] Dette skritt av regjeringen, etter hvis ordre Wahlstrøm utvilsomt gjør visse kalaser, misbilliges av alle, og det visst ikke uten grunn”.
Den muntre lunsjen hos Wahlstrøm nådde avisspaltene tirsdag 12. september i form av et dikt som ble trykket øverst på førstesiden i Intelligensseddelen, undertegnet av «Ole Skraalhader» i Rådhusgata. Og det er altså stortingsrepresentant Ole Bjørnsen, bonden og kirkesangeren fra Kviteseid i Telemark, som er skyteskiven:
O.. B……. lad os være,
Thi hva ondt har vi Dig gjort
Vil Du saadan synge mer,
Maae vi flytte af Gaden bort
Pavels refererer til diktet også i sin dagbok, og tilføyer: ”Det skal overalt foregå en kraftig servering av stortingsbøndene blant de svenske, og selv om jeg ikke forstår hva man skulle kunne oppnå ved en slik smigring av bondestanden, forekommer den meg mistenkelig og uverdig.»
Allerede fredag 15.9. får “Skraalhader” svar, og det er vel liten grunn til å tro at det er noen andre enn Ole Bjørnsen som signerer som “Philomeles Ven” :
Til Skraalhaderen i Intelligensbladet No. 73
Der endnu sov på kjelne Øre,
Da Solen straaled’ i Middagsstund;
Men fik en Stemme saa stærk at høre,
At Manden vagtes af lange Blund.Det mig saa smertelig monne være,
At Dig min Sang slig Fortræd har gjort;
Men taaler Du ei jeg synger mer,
Saa flyt af Gaden og slug en – l..t![…]
Uken etter, tirsdag 19. september, fulgte et nytt angrep på Bjørnsen, usignert, under tittelen “Til Sangeren vor Frende”:
Syng Ven! Og skraal imens Du kan
I Kirken og ved vilden Strand,
Det visstnok rager Ingen.
– Men når Du er Repræsentant,
Du maa føre op galant.
– See, det er netop Tingen.
Fredag samme uke fikk Bjørnsen siste ord, i hvert fall i denne omgang:
At Du er grumme vittig Mand,
I Modens splinterny Forstand,
Det negter visstnok Ingen;
Thi Skriblerie og Haan og Tant,
Man seer Du drive kan galant –
Og det er netop Tingen.
