Stortingsvalget i 1894 var ikke noe mindre spennende enn det vi står overfor nå, og i hovedstaden knyttet spenningen seg særlig til om Høyre skulle greie å holde stand mot de radikale kreftene under valget som fant sted 12. oktober. Det greide man imidlertid ikke – Venstre feide med seg alle de fire hovedstadsmandatene, og Dagbladet kunne juble i sin overskrift: «Borgen er tagen, faldt er Højrestyret.»
Det skulle bli en dyster opplevelse for de konservative denne oktoberdagen. Korrespondenten til høyreavisen Fredrikshald Tilskuer kunne rapportere hjem etter en dramatisk natt med opptelling av stemmene: «Regnfuld, kold og mørk oprandt Lørdagen den 13de Oktober. Nattens uveir havde hærjet Træerne, der stod bladløse med sorte Grene, Sølen laa dyb og ækkel over Veie og Gader, Valgkampens Spænding var afløst af en dump Ro.»
Det lå altså en åpenbar venstrevind i lufta, og valget fungerte også slik at vinneren tok alt. Valget var indirekte, og Venstre plukket med seg alle de 351 valgmennene som skulle utpeke stortingsrepresentantene.
Og over det hele hvilte et sterkt nasjonalt skjær. Unionoppløsningen blinket i det fjerne, og Dagbladet proklamerte:
«Over Byen fløj de rene norske Flag til Tops og forkyndte med sin røde Flammeskrift den nationale Sejr».
For det sosialdemokratiske partiet – altså Arbeiderpartiet – gikk det ikke fullt så bra, men for dem var det å stille til start en seier i seg selv. Bare det å mønstre 351 navn til å stå på en liste over valgmenn var en stor kraftanstrengelse for partiets hovedstadsavdeling. I alt fikk sosialdemokratene 521 stemmer mot Venstres 8325 og Høyres 7960 – men partiets hovedorgan, Social-demokraten, var likevel «vel fornøjet».
Venstre gjorde altså rent bord, og det ble typografen Andreas Andresen, offiseren (og statsråden) Hans Theodor Nysom, høyesterettsadvokat Annæus Schjødt og grosserer Elias Sunde som fikk i oppdrag å representere Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger – som valgkretsen besto av på denne tiden. Elias Sunde kombinerte for øvrig stortingsvervet med å være ordfører i hovedstaden fra 1895 til 1897. Siden ble han finansminister og deretter sjef for Statsbanene.
Man skal ikke se bort fra at Venstrefolkene etter den nokså knappe seieren sendte en varm tanke til ledelsen for Kristiania-politiet, som hadde klønet det skikkelig til med sin oppsigelse av politimannen Hans Degerud. Mange hadde reagert kraftig på oppsigelsen, som langt på vei ble oppfattet som et politisk yrkesforbud, og på kveldstid etter valget gikk det også hardt for seg i sentrum. Det ble knust ruter både hos politimester Hesselberg i Holbergs gate og hos politiinspektør Ove Mossin i Sjøgata, og Social-demokraten rapporterte nokså harmdirrende om politiets brutale framferd overfor publikum utover kvelden.