I disse dager er det hundre år siden ordfører Carl Jeppesen åpnet den nye Sannerbrua, og i den forbindelse holdt han en tale der han ytret de berømte ord om Akerselvas utseende «fra at være en hæslig rynke i byens ansigt maatte forvandles til et smilebaand», ifølge avisen Social-Demokraten.
Eller var det slik han formulerte seg? I Norske Intelligenssedler ble han sitert slik: «Akerselvens smilebaand er blitt til en hæslig rynke.»
Nåvel. Uansett anla den danskfødte ordføreren, som nettopp hadde overtatt ordførervervet, en offensiv tone. Her skulle det ryddes opp: «Det er en stor forsyndelse byens fædre i tidligere tid har begaat mot Akerselven og det maa vi rette paa. Akerselven har de største betingelser for at bli noget andet end den er nu – en sort, stinkende kloak», sa han ifølge Norske Intelligenssedler.
Og det var virkelig ille. Stanken var forferdelig, og mange av sidebekkene til elva var blitt lukket. Allerede i 1861 hadde en anonym innsender i Morgenbladet påpekt at «Vandet i Elven er ganske stinkende og bedærvet og utjenlig til menneskelig Brug».
I Morgenposten den samme uka het det: «Ingen By har vel utnyttet sin Gave saa slet, ingen By har vel satt mindre Pris paa sin Elv end Kristiania.»
Men Jeppesen hadde en visjon. Han ville at bunn og bredder skulle sementeres og dessuten anlegge kaier og avenyer på begge sider. Han ville ha treplanting og eføy som skulle dekke granittveggene og brofasadene. På vannet skulle det være et yrende liv av lystfartøyer, ferger og prammer, og hver dag skulle kommuneingeniørens folk gjøre «byens vanngate» ren for skitt og søppel.
Så utfordret han de fremmøtte til en skål: «Et slikt fremtidsbilde er ikke utenkelig; la oss allesammen tømme et Bragebæger paa at vi hver i vor stilling vil gjøre alt for at skaffe Akerselven opreisning.»
Sannerbrua hadde egentlig stått ferdig et helt år før den ble åpnet, men opparbeidelsen av gatene inn mot brua hadde tatt atskillig tid. I Morgenposten het det at «selve Broens Rækverk er særlig vakkert og solid og dertil indrettet for 8 Lyskandelabre. Paa Grund av Metalmangelen vil man foreløpig nøie sig med at sætte op fire slike».
Men 1. september 1917 var det altså klart for offisiell åpning, og ordførerens tale ble møtt med jubel og bravorop. Og tiden hadde virkelig kommet for å ta fatt i forholdene. Foreningen for naturfredning (det senere Naturvernforbundet) var blitt etablert et par år tidligere, og tanken om å ta vare på naturmiljøet var i vinden. Den første politiske beslutningen om å ruste opp Akerselva var tatt allerede i 1915, da vedtok formannskapet i Kristiania å bevilge 6500 kroner til å anlegge en park langs den østre bredden mellom Nybrua og Ankerbrua.
Rådmann Høe tok utfordringen
Det var borgermester, altså rådmann, Jacob Høe, som var den ledende pådriveren for å rydde opp langs elva, og i den nokså nyvalgte ordfører Carl Jeppesen fikk han altså en sterk alliert fra 1917.
Et par dager etter Jeppesens tale ved Sannerbrua ble Høe intervjuet i Aftenposten. Journalisten lurte på om det virkelig var noe hold i denne talen til ordføreren?
Og Høe henviste til tidligere vedtak og de utfordringene man hadde: Kanaliseringen av elva var vedtatt for lenge siden, men den hadde stoppet opp fordi grunnforholdene var vanskelige. I tillegg jobbet man med å anlegge en liten jernbanestrekning et stykke forbi Ankerbrua, og her var det mye som var uavklart, men Høe hadde tro på at en slik bane ville influere på elvebreddene «i forskjønnende retning».
– Tror borgermesteren, at der i det hele kan gjøres noget gjennemført smukt ud af Akerselven?
– Neppe i fabrikstrøget ovenfor Nedre Foss, hvor vandkraften er taget i industriens tjeneste. Her bliver saare liden plads for æstetik. Dog er der i dette elveløb fra Kjelsaas til Nedre Foss imellem strygene en del bortgjemte pletter, som har bevaret sin idylliske karakter,og som kommunen kan hegne om og kultivere, saasandt den kan komme til, – partier mellem fabrikanlæggene altsaa.
Ambisjonen var også å skape en «smuk færdselsaare» fra Schweigaards bro til Nedre Foss for lektere, lystfartøyer, småbåter, motorbåter.
Det skulle ta flere år før det virkelig ble fart i arbeidet med å rydde opp langs Akerselva, og nøkkelen lå i tomtekjøpene som reguleringssjef Harald Hals initierte rundt 1930.
