Folketellingen fra Christiania i 1865 viser en by som er i ferd med å få voksesmerter. Tellingen registrerte 57.382 personer innenfor bygrensa, men Statistisk Centralbureau presiserte at det også bodde 7.392 mennesker i «bymæssigen bebyggede Strøg i Landdistrikterne» like utenfor byen – altså særlig vestover mot Majorstua, oppover forbi Sagene, på Torshov, på Kampen, på Vålerenga og oppover mot Ekeberg.
Byrået ga ut en omfattende publikasjon som gir de fullstendige oversiktstallene, fordelt på kjønn, alder, yrker og flere andre parametere. Her er alle de 57.382 innbyggerne med, mens vi dessverre mister 3.730 personer i «den hvite flekken» der sentralbyrået har somlet bort listene når vi skal begynne å kikke inn i husene. Ellers viser det store oversiktskartet (klikk for større bilde!) at folk bor spesielt tett i Kvadraturen, i Vika, på Vaterland og Grønland og delvis oppover Akerselva mot Sagene.
Mens vi i dag kan telle innbyggerne i Kvadraturen på noen få hender, bodde det i 1865 nesten 8.000 mennesker innenfor en firkant mellom Østre gate/Karl Johans gate i nord, Revierstredet i sør, Store Strandgate i øst og Akersgata i vest. Og i denne delen av byen var befolkningen ganske differensiert. Her finner vi embetsmenn og deres familier, tjenestefolkene deres og ikke minst et vell av handelsborgere, håndverkere med familier, svenner og drenger. De bodde side om side, og klasseskillene gikk nærmest fra etasje til etasje. I Rådhusgata 2, for eksempel – der vi senere skulle finne den berømte restauranten Guldfisken – bodde det 71 individer fordelt på 11 husholdninger: Her bodde blant andre innrulleringssjef Christian Grønn med hele sin familie, inkludert sønnen Hans Christian, som var høyesterettsadvokat og senere skulle bli regjeringsadvokat og stortingsrepresentant, handelsborger Petter Hansen med familie, pakkhusmann Ole Jensen med kone og datter samt leieboer, skipperenkene Anne Marie Richter og Andrine Hammer, samt vedskjærer Peder Johnsen med kone og datterdatter. De to skipperenkene drev forresten serveringsvirksomhet, enkefru Richter hadde «Brev paa Udskjænkning af Øl og Vin», kan vi se i Intelligensseddelen. Det var for øvrig kjøpmannen Edvard Eriksen som losjerte hos pakkhusmann Jensen, og drev sin forretning i gården.
I Kongens gate 4, som fremdeles står der som en av byens eldste bygninger – riktignok i ombygd form – finner vi fire husstander som illustrerer klasseblandingen godt: Her residerte Anton Blumenthal Petersen med stor familie, daværende fullmektig hos byskriveren (selv byskriver fra 1867), senere ordfører og bror av den mer kjente Peter Petersen (han med Victoria Terrasse). I samme gård finner vi Ole Gulbrandsen med sin kone Anne og to barn. Han var bud. Oppasser Ole Eriksen og hans kone Anne Karine med tre barn utgjorde den tredje husstanden, mens dagleiersken Ingeborg Tollefsdatter bodde i den fjerde med sin voksne datter Karen Johanne.
Her, i den nedre delen av Kvadraturen, var de medlemmer i Vår Frelsers menighet. Det var nemlig menighetsgrensene som definerte bydelene i 1865. Flest personer, 19.557, bodde i Trefoldighets menighet, med Vår Frelsers menighet hakk i hæl (18.474). I Gamle Aker, som var den delen av Aker menighet som hadde meldt overgang til byen i 1859, bodde det 9.125 mennesker, mens det i Grønland menighet bodde 7.914 mennesker, hvorav 2.312 i Oslo menighet, som lå sør og øst for Bispegata/Akerselva. Ingen personer ble formelt plassert i Garnisonsmenigheten, som var festningens menighet. Dette var menigheten for de militære mannskapene og deres familier, men reglene for inn- og utmelding var ikke helt ukompliserte.
Byens vekst var voldsom, og antall innbyggere økte på denne tiden med cirka 4,5 prosent i året. Mye av veksten kom utenfra. Christiania var en innflytterby. Bare 25.800 – 45 prosent – var faktisk født i hovedstaden. Ytterligere 19.000 var født i Christiania stift, mens 6.000 var født i Hamar stift. De øvrige norske stiftene er representert med noen hundretalls individer. Veldig mange utlendinger var det ikke i den norske hovedstaden, men det fantes 1380 personer som var født i Sverige, 550 som var født i Danmark og drøyt 400 som var født i Tyskland og Østerrike. For øvrig kan man telle folk av ulike utenlandske nasjonaliteter på en eller to hender – eksempelvis 13 franskmenn og én greker.
Og det er i den store innflytterbølgen vi også finner svaret på hvorfor Christiania på denne tiden er i ferd med å bli en «kvinneby». Befolkningsoverskuddet på landsbygda og nye muligheter til arbeid trakk unge mennesker til hovedstaden, og her var det også et økende behov for kvinner i arbeidslivet. Mange kom for å jobbe på fabrikkene, men en god del ble også tjenestepiker. Bare i Rådhusgata 2, som vi nettopp har sett litt på, finner vi ni tjenestepiker og en husjomfru, og bare en av dem er født i Christiania. I Kongens gate 4 er det bare Anton B. Petersens familie som holder seg med tjenestepiker – to damer som er født i henholdsvis Drøbak og Onsøy. I aldersklassen 25 til 30 år er 54,5 prosent av Christianias innbyggere kvinner.
Den store befolkningsveksten skulle fortsette litt i rykk og napp helt fram til boligkrakket i 1899. Du kan lese mer om Christianias spektakulære vekstperiode i bind 3 av Oslo bys historie. Her på Oslohistorie.no skal vi komme nærmere tilbake til detaljene i folketellingen fra 1865 utover året.
-gb-
