17. mai 1867: Leve Konstitutionen!

Studentersamfunnets bygning i Universitetsgata 26. (Ukjent fotograf, ca 1900, Oslo museum)

For 150 år siden var barnetoget fremdeles ikke oppfunnet, men Christiania feiret likevel nasjonaldagen med atskillige underholdningstilbud for folk flest. Men feiringen foregikk med et storpolitisk bakteppe.

Hovedattraksjonen var den store rokonkurransen som direksjonen i Christiania Sjømannsforening arrangerte. I tillegg til rokonkurransen fantes det flere andre kulturtilbud, som vi finner annonser for i dagene forut for 17. mai. For eksempel inviterte Hotel du Nord i Dronningens gate til konsert med byens ledende dirigent, Paolo Sperati, som for anledningen også hadde med seg sin seks år gamle sønn Carlo, som «optræder i nogle Nummer». I Frimurerlogen skulle konsertmester Ivar Moe lede «Folke-Koncert». På Folkvang, som lå der Sagene lunsjbar ligger nå, var det «Hornmusik i det Frie» og man lovet også at det skulle «afbrændes et brillant Fyrværkeri».

På Klingenberg var det aftenunderholdning ved «Tyrolerselskabet Fahn», mens «Hr. Imprivisator Pettersen» skulle holde festtale. Også her ble det stilt i utsikt et «brillant Fyrværkeri». Håndverkernes sangforening inviterte til «selskabelig Sammenkomst», mens Christiania Theater oppførte «Gudbrandsdølerne», et syngespill i fire akter av Chr. Monsen med musikk av J. C. Conradi.

Det var strålende vær hele dagen, og fullt av folk som skulle se på kapproingen og «dels paa den festligsmykkede By», som det heter i Morgenbladets referat. Rokonkurransen kunne ikke begynne før klokken fem på ettermiddagen, siden det også var «Store bededag» denne fredagen, en skikk som fremdeles sto sterkt i hevd på denne tiden, og som fremdeles praktiseres som fridag i Danmark. Konkurransebanen strakte seg fra Vippetangen til Brannskjærene, som i dag er en del av kaianlegget på Filipstad. Det skulle konkurreres i tre klasser; to for tomannsbåter – en for snekker over 17 fot og en for båter over 19 fot – og en for skipsbåter som skulle ros av fire mann. Felles for alle klassene var det at hver mann satt med bare en åre.

I motsetning til året før var roerne «vakkert antrukne, ligesom ogsaa nogle Baade vare riggede til Fest». Særlig båten som vant utmerket seg her – besetningen hadde trukket i «græske Matrosdragter nemlig rød Hue, blaa Skjorte og hvide Beklæder, hvilke Farver tillige repræsenterede de norske Nationalfarver». Denne båten, som ble styrt av «hr. Th. Erichsen», vant også ekstrapremien for «smuk Roning og vakkert Udstyr af Baade og Roere».

Etter kapproingen samlet folk seg inne i byens hovedgater, «hvor de Spadserendes Antal var meget stort til langt hen paa Aftenen». Og selv om Bjørnstjerne Bjørnson ikke tok initiativ til barnetoget før tre år senere, ble det likevel «et improviseret Fanetog» som gikk fra Studentersamfunnets bygning i Universitetsgata via Slottet tilbake forbi Universitetet og videre til Stortingsbygningen, hvor et «leve Konstitutionen!» ble utbrakt. Fra Stortinget dro toget tilbake til Studentersamfunnet, «hvor der udbragtes et leve Norden».

 

«…holder sig til de Grænser»

Og her nærmer vi oss det storpolitiske bakteppet. I 1867 drev svenske og norske politikere på med en revisjon av den såkalte riksakten som ble vedtatt i 1815. Det lå an til at selve unionen mellom de to landene skulle komme styrket ut av denne revisjonen, og selv om få aktører var direkte kritiske overfor den eksisterende unionen, fantes det røster som advarte mot en ytterligere «amalgamasjon» mellom de to rikene. En av de store politiske arenaene på denne tiden fant man i «Det skandinaviske Selskab», som hadde fått vind i seilene etter krigen mellom Danmark og Preussen et par år i forveien. Mange ville ha en politisk union mellom de tre skandinaviske landene.

Men et par dager før 17. mai hadde det vært et tumultrikt møte i selskapet, der advokaten Joachim Ebbell hadde foreslått at selskapet skulle presisere programmet sitt slik at man «med Hensyn til Unionens Udvikling og Befæstelse i politiskt Henseende holder sig til de Grænser, som ere satte ved vort Storthings og vor Regjerigs Udtalelser om denne Gjenstand». Ikke noen utvidelse av unionens innhold, altså.

Ole Jacob Broch (Ukjent fotograf, ca 1870, Oslo museum)

Dette falt selskapets ledelse tungt for brystet, og formannen, selveste Ole Jacob Broch, fremmet et forslag om at det slett ikke var nødvendig å votere over Ebbells forslag, fordi det ikke var hensiktsmessig «at fatte Beslutninger om theoretiske Meninger». Og Broch vant fram, av de 120 fremmøtte var det bare 21 som ønsket å votere over Ebbells forslag.

Ebbell hadde imidlertid greid å skape nok baluba til at vi finner spor av debatten i et brev som førstestatsråd Frederik Stang skrev til den norske statsministeren i Stockholm, Georg Sibbern, noen dager senere. Han beklaget seg over at et par av avisene «holder Røren om Amalgamisme eller Ikke-Amalgamisme i stadig Kogning, saa kan man ikke nægte, at Det Scandinaviske Selskabs ledende Mænd ved sine Taler i det Blaae have fremkaldt en vis Ufred, som jeg helst skulde have ønsket borte netop i denne Tid, da Regjeringernes Forslag til ny Foreningsact snart skal gaae af Stabelen.»

Stang pekte også på at man i avisenes referater fra 17. mai-feiringen i Studentersamfunnet kunne se «at der gjennem de der holdte Taler gaaer et Pust af den samme Storm, som to Dage tidligere havde raset i det Scandinaviske Samfund.»

 

«…det gjenfødte Norges Selvstændighedsfølelse»

Bjørnstjerne Bjørnson (Ukjent fotograf 1865, Oslo museum)

Og festmøtet i Studentersamfunnet 17. mai hadde virkelig budt på heftige talere. Bjørnson, som var en klar motstander av en fordypning av unionen, hadde holdt tale for de ulykkelige schlesvigerne. Professor Marcus Monrad minte om Henrik Wergelands utrettelige innsats for «at give det gjenfødte Norges Selvstændighedsfølelse klar Bevidsthed og kraftigt Mæle og saaledes sterkt at betone Betydningen af 17de Mai».  Ivar Aasen hadde fått trykket opp en ny utgivelse av sin «Millom bakkar og berg», og Aamund Olavsson Vinje tok ordet for å snakke om den rådende nasjonalfølelse – eller mangel på sådan. Han var ikke glad:

«Godt Folk! Det er i dag tvo Maanecirklar sidan, tvo Gonger nittan eller 38 Aar, – for det var i 1829 likeins paa ein Bededag, – at det sokallede «Torgeslag» stod om denne 17de Mai, som fyrst daa rett kom i aalmenn Bruk. Og alt no sjaa me, at Mange liksom ero trøytte og leide af den Dagen!»

Det var altså ikke uten grunn at Frederik Stang var bekymret for tonen i debatten, og det skulle også vise seg at han hadde rett. Den litt spente stemningen ebbet etter hvert ut ved at revisjonsforslaget fra 1867 falt i Stortinget i 1871, og unionen satte sin skjeve kurs videre mot 1905.

-gb-