Blant hovedstadens mangfoldige teaterskandaler kommer vi ikke utenom den dramatiske konflikten mellom ledelsen på Christiania Theater og skuespillerparet Johan og Alma Fahlstrøm. I november 1895 forlot det berømte ekteparet teateret etter en opprivende og offentlig krangel med teatersjefen.
Avisleserne fikk nyheten i Morgenbladet 14. november: «Hr. Skuespiller Fahlstrøm er i dag bleven meddelt Afsked fra Christiania Theater. Samtidig har Fru Fahlstrøm faaet indvilget sit Andragende om strax at blive løst fra sit Engagement ved Christiania Theater».
Deretter brakte Morgenbladet en lang tekst der partene fikk presentere sin første versjon. Så verserte saken videre en hel uke, først i Morgenbladet, etter hvert også i Aftenposten.
Den konkrete foranledningen skal ha vært en episode der Alma Fahlstrøm og Sophie Reimers, en annen av teaterets førstedamer, hadde øvd på en scene sammen med instruktøren, Hans Wiers-Jenssen, og instruktøren hadde ytret seg kritisk. Fra sin plass i kulissene hadde Johan Fahlstrøm bemerket at «det var Instruktion, som manglede», hvorpå instruktøren hadde rapportert dette til teatersjef Hans Schrøder, som på sin side skrev et brev til Fahlstrøm om at han ville bli oppsagt om han sa noe lignende igjen.
Men før Fahlstrøm fikk brevet, tok han selv intetanende kontakt med teatersjef Schrøder for å snakke med sjefen om noe helt annet. Da hadde han imidlertid fått klar beskjed om at Schrøder ville få statistene på scenen til å kaste ham ut om han ikke fjernet seg. Morgenbladet rapporterer at Fahlstrøm da «karakteriserede Theaterchef Schrøders Virksomhed i stærke Ord», og at han gjentatte ganger benyttet anledningen til å si opp sin stilling ved teateret.
En liten tenkepause fra teatersjefens side ville kanskje nå ha reddet situasjonen, men det var mange sterke personligheter involvert i konflikten, så det er ikke til å undres over at den eskalerte helt ut av kontroll. Johan Fahlstrøms ansettelsesforhold var i hvert fall over, og hans ikke mindre meningssterke kone Alma fulgte opp med straks å be seg løst fra sitt engasjement ved teateret, der hun kvelden etter skulle spille en rolle i premiereoppsetningen av Shakespeares Macbeth.
Siden fortsatte skittentøyvasken i all offentlighet, og mens Fahlstrøm hevdet at han selv hadde sagt opp, gjorde Schrøder det klart at han uansett ville ha blitt sagt opp «paa Grund af Gjentagne Gange meget respektstridig Optræden mot Overordnede, specielt mod Theaterchefen.» Både Morgenbladet og Aftenposten kjørte saken som en slags føljetong, den første med overskriften «Den fahlstrømske affære», den andre med «Det fahlstrømske drama».
Og andre aktører lot seg ikke be to ganger om å gi sitt besyv med: Fra Berlin innløp et brev fra teaterinstruktøren og den senere teatersjefen Halfdan Christensen, som opplyste at Fahlstrøm ved et tilfelle hadde stelt i stand en scene «hvori der forekom grovere Brud paa god Tone og almindelig Disciplin», selv om det også hadde vært damer tilstede – selveste Sophie Reimers og Johanne Dybwad.
Tolv ansatte ved teateret skrev også et brev til støtte for teatersjefen som ble offentliggjort i avisene.
Fahlstrøm kvitterte på sin side med et nytt utfall mot teatersjefen, som etter hans mening behandlet sine ansatte på en utilbørlig måte: «Jeg har delt Skjæbne med mange af mine forhenværende Kolleger baade mandlige og kvindelige, selv med Navne, som man skulde tro umuliggjorde et saadant Skridt fra Theaterchefens side».
Til tross for at ekteparet Fahlstrøm forlot teateret plutselig og i fullt sinne, gikk forestillingene sin gang, og Macbeth hadde sin premiere, men dessverre ikke med stor suksess. Aftenpostens anmelder var ikke imponert: «For Kristiania Theater lykkedes Opgaven i ethvert Fald ikke», var hans lakoniske kommentar. Morgenbladets anmelder var heller ikke nådig: «Forestillingen som Helhed gav ny Bekræftelse paa det Faktum, at flere af vor Scenes ældre Kunstnere ikke længer staar paa fuld Høide med sin Fortid.»
Teatersjef Hans Schrøder var først og fremst skolemann og hadde opparbeidet seg et godt rykte som rektor og administrator da han overtok sjefsjobben på Christiania Theater de siste årene før flyttingen til det nye Nationaltheatret. Hans kunstneriske evner og interesser skal ha vært av mer diskutabel karakter, og han er blant annet herostratisk berømt for å ha refusert «Gjengangere» av Henrik Ibsen.
Ekteparet Fahlstrøm startet for sin del Centralteatret, som fremdeles er i drift, men vendte tilbake til det nye Nationaltheatret i 1899 under Bjørn Bjørnsons ledelse, der særlig Johan spilte flere ledende roller. Her ble de til de kom i konflikt også med denne teatersjefen i 1903. Da startet de Fahlstrøms teater i Eldoradobygningen i Torggata, som de drev i åtte år.
Johan Fahlstrøm var også en anerkjent billedhugger, mens Alma tok seg av skrivingen. I tillegg til det vi kan lese oss til i datidens aviser, har Alma Fahlstrøm, født Bosse, også skrevet en bok om hennes og ektemannens skuespillerkarrierer – og hun legger ikke fingrene imellom, for å si det forsiktig. Den kan leses her.
-gb-
.
