Da revolusjonen kom til Christiania

I mars 1848 kom den franske februarrevolusjonen til Christiania. Opptøyene pågikk over tre dager, tusenvis av mennesker deltok, men vi vet ikke helt sikkert hvorfor. Mye tyder på at butikkenes åpningstider spilte en vesentlig rolle.

Det var urolige tider i Europa. Økonomien var dårlig, radikale krefter var på fremmarsj mot autoritære regimer. Marx og Engels hadde utgitt sitt kommunistiske manifest, og 22. februar tok pariserne til gatene. Kong Louis Philippe gikk av, og i noen uker så det ut til at Frankrike skulle bli et reelt demokrati. Slik gikk det ikke, men de revolusjonære kreftene spredte seg videre til flere land i Europa.

Her hjemme brøt opptøyene ut fredag 10. mars. Morgenbladet, fremdeles under sin radikale redaktør Adolf Bredo Stabell, hadde omtalt begivenhetene i Paris i positive ordelag. Dette ble for mye for vordende embetsmenn og samfunnsstøtter, så omtrent 100 studenter og unge departementsansatte flokket seg fra sentrum og over Nybrua til Stabells bolig nederst i Trondheimsveien – kalt Heimdalen^[1]Derav navnet Heimdalsgata, altså.. Her hadde de avholdt pipekonsert, til tross for at redaktøren ikke var hjemme.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og allerede kvelden etter var flere tusen mennesker samlet i sentrum. Mengden dro av sted over Akerselva for å hylle Stabell. Ifølge Morgenbladets relativt entusiastiske referat utbrakte de et «vivat» for Stabell, «ledsaget af vældige hurraraab og bravo». I Morgenbladets versjon var en liten trupp fra kvelden i forveien blitt fullstendig overdøvet, selv om Rigstidende mente noe annet. Morgenbladet omtalte hånlig de konservative ynglingene som en gjeng som «adskille sig fra ungdommen paa andre steder i Europa ved at elske aristokratiet». Og det var virkelig etablissementets ungdom som sto bak denne fraksjonen. Blant de navngitte finner vi statsrådssønnene Vogt (2 stk), Petersen og Holst, samt kjente navn som Holmboe, Kjerulf, Dunker og Budtz.

Søndag fortsatte urolighetene, og nå kom de også ut av kontroll. Igjen begynte mengden med en visitt ute hos Stabell, men så begynte folk å streife omkring i gatene på jakt etter bråk. Både politiet og de militære styrkene ble utkalt og de hadde sin fulle hyre med å holde mengden i sjakk. Ifølge politiet deltok opptil 4000 mennesker i opptøyene. De gikk hardt fram, og vinduene på rådstua i Kirkegata ble knust.

Verst gikk det utover politimester Morgenstierne, som ble forfulgt fra Stortorget nedover Kirkegata. Folk kastet isklumper etter ham, og vi skjønner hvor hissig stemningen var når vi får vite at mengden ropte «til galgen med politimesteren». Til slutt måtte Morgenstierne måtte flykte inn til den militære kommandanten på Akershus, general Krogh. Da var han ille tilredt etter at han var blitt truffet av to isklumper i ansiktet, og han blødde kraftig fra nese og munn.

Søndagen hadde imidlertid myndighetene forberedt seg godt, slik at de hadde tilstrekkelig med mannskaper i gatene. I tillegg til de som var synlige for folk, fantes det også et helt kompani med musketerer i beredskap i ridehuset på festningen, og kanoner og granater var klargjort i tilfelle revolusjonen faktisk brøt ut.

Til sammen ble 70 personer arrestert i løpet av den urolige helgen i mars 1848. 30 av dem ble raskt satt fri etter en solid omgang juling, eller som stattholder Løvenskiold uttrykte det i sin rapport til kongen: «vel fortjent corporlig correction». For de andre fulgte en runde i rettssystemet, og det er her vi kan øyne de bakenforliggende årsakene til den folkelige misnøyen. Det er historikeren Tore Pryser som har gransket forhørsprotokoller og rapportene fra stattholderen, og akkurat som under «det store akeopprøret» året i forveien, kan det ha vært ganske hverdagslige problemer som satte fyr på mengden:

Noen uker i forveien hadde politiet strammet inn på reglene for butikkenes åpningstid, og blant annet innskjerpet forbudet mot handel på søndagene. Under opptøyene hadde det klarest kommet til uttrykk da politimesteren hadde spurt folkemassen hva de var så sinte for, og bryggesjauer Erik Andersen hadde stått fram og sagt: «Vi kan ikke faae mad om søndagen». I avhørene ga flere uttrykk for det samme, de følte at en sedvanerett var tatt fra dem. Også butikkeierne var misfornøyde, og vi finner flere høkere og handelsborgere blant de arresterte. Men det var buntmakersvennen Henrik Andersen som kom verst ut av det, han ble dømt til tre og et halvt års straffarbeid etter at han ble utpekt som en hovedmann under demonstrasjonene. De fleste slapp unna med noen dager på vann og brød.

Det er ellers vanskelig å føre bevis for noen direkte forbindelse mellom hendelsene i Christiania og den revolusjonære stemningen ute i Europa. Vi vet at flere nordmenn, særlig håndverkersvenner, hadde vært på reisefot og nødvendigvis må ha kjent godt til forholdene i Paris, og vi vet at enkelte omreisende aktivister, blant annet svensken Carl Daniel Forssell, var i Christiania på vårparten 1848, kanskje også denne helgen. Men noen strategisk plan bak det som skjedde er det umulig å dokumentere.

Mens folk tok til gatene og politiet rettsforfulgte de mest iherdige demonstrantene, foregikk det en egen liten krig mellom to av avisredaksjonene – det radikale Morgenbladet og regjeringsorganet Rigstidende (hvori opptatt «Den Constitutionelle»). Beskyldningene haglet fra begge sider, både om hvem som deltok, hvem som sto bak mobiliseringen og hva som faktisk hadde skjedd. Ting kan imidlertid tyde på at to medarbeidere i Morgenbladet, Rolf Olsen og Daniel Kildal, har hatt en finger med under mobiliseringen til motdemonstrasjonene mot de konservative studentene, men at de så har mistet kontrollen over mengden.

Ingen kom alvorlig til skade i Christiania denne marshelgen i 1848. I Stockholm gikk det helt galt uken etter, der ble 18 mennesker drept i opptøyer. Her hjemme la uroen seg inntil videre, men det skulle ikke ta lang tid før Marcus Thrane kom på banen med sine arbeiderforeninger. Men det er en annen historie.

Du kan lese mer om mars-opprøret i Christiania i denne artikkelen av Tore Pryser.

-gb-