Hvor mange har ikke angret på at vi ikke intervjuet eldre slektninger om oppveksten deres før de ble borte? Mange biter til historiens puslespill er blitt borte på denne måten, og derfor er gode minnebøker ofte kjærkomne bidrag når de utgis.
I år har det kommet to slike bøker om gammel oslohistorie – til og med kristianiahistorie. De kan med fordel leses i kronologisk rekkefølge – først Thorvald Jensens «Livsseilas» fra tiden rundt 1900, og deretter Alf Folmers «Gutten fra sjokoladefabrikken», som strekker seg fra cirka 1920 fram mot forfatterens voksenalder. Begge beskriver tøffe forhold i hovedstadens østkantstrøk.
Thorvald Jensen ble født i 1890 og kom til Kristiania som seksåring. Det ble et tøft møte med byens skyggesider, der familien flyttet omkring i de østlige bydelene – på Hammersborg, i Møllergata og på Grunerløkka. Det er en fortelling om barske nabolag, dårlig økonomi, slagsmål og barnearbeid, og her er ingen idyllisering av «gamle Hammersborg» eller noe annet som vederfares Thorvald under oppveksten. Men det er også fortellingen om en viljesterk ungdom som tross alt greier å baute seg fram via en kort og strabasiøs sjømannstilværelse til et godt voksenliv som aktiv samfunnsaktør.
Jensen skrev vel neppe med tanke på publisering, og det er hans etterkommere som har tilrettelagt manuset for utgivelse. Boka går veldig tett på personer i hans oppvekstmiljø, både på godt og vondt, og det er mange sterke historier om fattigdom og dårlig behandling, nedskrevet i 1943 mens Jensen fremdeles var i sin beste alder. I «Livsseilas» treffer vi fylliker på «Husvildehjemmet» på Hammersborg og stifter bekjentskap både med Jensens kjærlige mor og utrivelige stemor, begge tegnet med sterke farger fra den voksne mannens barndomsminner.
Alf Folmer er født i 1921, men er i høyeste grad «still going strong», og har etter eget sigende samlet stoff til boka om oppveksten i 60 år. Han har gått mer journalistisk til verks, og den frodige fortellingen ledsages av atskillig stoff om samfunnets utvikling og faktiske opplysninger. Han har god peiling både på de helt lokale forholdene i Rodeløkkas gater og på rammene for byens vekst. «Sjokoladegutten» er Folmers produkt fra start til mål, og til tross for sin fysiske alder er det et ungt hode som forteller.
Minnebøker baserer seg rimeligvis i stor grad på forfatterens hukommelse, men det er alltid en fare for at fakta er farget av senere begivenheter, av nyere tiders oppfatninger og rene erindringsforskyvelser. Mens Jensens bok er nokså tett på egne opplevelser, med noen gjetninger underveis, har Folmer tillatt seg å dramatisere mer, og fortellingen hans er derfor fargelagt gjennom flere litterære grep. Derfor får vi dialoger mellom eksempelvis grunnleggerne av Bergenes sjokoladefabrikk som har sitt opphav lenge før Folmers fødsel, og private møter mellom mennesker som han neppe kan huske. Men grunntonen er autentisk, og det er lett å tilgi Folmer disse dikteriske frihetene når han for eksempel forteller om avsløringen av smuglerreiret i Frelsesarmeens lokaler i Gøteborggata i 1929. Om replikkene muligens er diktet, er historien grunnleggende sann – og ukjent for de fleste av leserne.
Det er 30 års aldersforskjell mellom de to forfatterne – den ene er for lengst død, den andre lever altså fremdeles i beste velgående. Begge kom til i små kår, men vi ser at verden tross alt hadde gått framover fram til 1920-årene. Og det fantes også en framtid. Mens Jensen ble industriarbeider, kommunist og fagforeningsmann, tilhører Folmer den generasjonen som i større grad fikk anledning til å gjøre klassereiser. Han flyttet til Sverige, utdannet seg etter hvert som arkitekt og har levd et spennende liv med oppdrag over hele verden.
-gb-
Thv. Jensen
Livsseilas
152 sider
Nygaard forlag
Alf Folmer
Gutten fra sjokoladefabrikken
232 sider
SpreDet forlag