Høsten 1820 skulle Christianias borgere og embetsmenn velge fire representanter til det tredje ordentlige storting. Det endte med at tre opposisjonelle kjøpmenn ble valgt, og den ene av dem, Marcus Pløen, greide å stelle til stor skandale allerede før han rakk å møte på tinget i februar 1821.
Valgutfallet må tilskrives en nesten enestående mangel på politisk taktikkeri: Valget var indirekte, og av de 15 valgmennene var det ni embetsmenn og bare seks kjøpmenn. Man skulle tro at de ni overveiende regjeringslojale embetsmennene ville sørget for å utestenge de mest opposisjonelle røstene, men de greide altså ikke å koordinere stemmegivningen sin.
Dermed lyktes handelsstanden med å få inn tre kontroversielle kjøpmenn – Jørgen Young, Marcus Pløen og Even Stenersen – alle klart opposisjonelle til regjeringen og kritiske til unionen med Sverige. Pillen ble sukret av fjerdemann, den respekterte høyesterettsdommeren Andreas Arntzen, som var bror av magistratspresidenten i Christiania, og en klart definert støttespiller for regjeringen. I dag blir oslofolk minnet på de tre kjøpmennenes navn når de rusler i sentrum – her finner vi både Youngstorget, Pløens gate og Stenersgata.
Av disse kjøpmennene var det altså Marcus Pløen som skulle gjøre seg mest bemerket før Stortinget åpnet. Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania 4. november 1820 for å markere det som på denne tiden var Norges offisielle nasjonaldag, nemlig årsdagen for Stortingets valg av en svensk konge i 1814, spilte Pløen rollen som faderlig politisk patron. Han var i storslag, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele ved å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og «folkets representant» ikke gjøre.
Sangen handlet om hvordan forholdet mellom Sverige og Norge var blitt vendt fra fiendskap til fred, men vers nummer tre ble altså for sterkt for Pløen:
Helten skred
Frem ad sin seirvante Bane;
Bød os Fred
Med Venskabs hvide Fane.
Nordmænd rakte høire Haand til Pagten,
Deres Tragten
Er: at Pagten
Trofast holdes skal.
På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert[1]Trolig ingeniørkaptein Franz Henrik Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: «Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!»
Deretter brøt helvete løs, og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør, noen ble hentet tilbake før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.
Vi vet ikke all verdens om herreklubben Enigheden, utover denne stemningsskildringen som er formidlet av statsråd Peter Motzfeldt i et brev til kameraten W.F.K. Christie noen dager senere – og det bør presiseres at Motzfeldt her er en andrehånds kilde – men vi kan dykke ned i lovene som selskapet fikk vedtatt i 1822. Muligens kan slagsmålet høsten 1820 ha vært årsaken til ganske spesifikke regler. I paragraf 19 heter det for eksempel at «ethvert medlem er forbundet til å iaktta selskapelig velanstendighet. Således forbys all usømmelig støy, være seg sverging, banning, skrål eller fløyting.»
Også Morgenbladet kostet på seg en kort henvisning til festlighetene denne kvelden, men nøyde seg med å konstatere at «det utbraktes skåler, ledsaget av kammermusikk»[2]Egentlig står det «Harmonie-musik», men Ringve musikkmuseum opplyser at det korrekt skal omskrives til «kammermusikk», altså spilt av et lite ensemble. .
Du kan lese mer om den dramatiske stortingssesjonen i 1821 i «Nordens napolitanere» – som du kan bestille som papirbok i bokhandelen eller kjøpe som ebok her.
-gb-
