I 1827 var det fremdeles forbundet med en viss risiko å gi uttrykk for egne meninger, til tross for at trykkefriheten formelt var innført i 1814. Ikke fantes det så mange arenaer for meningsytring, heller. Men heldigvis hadde Christiania fått et offentlig teater, der man i det minste kunne plystre og bue på skuespillerne. Men heller ikke det var farefritt.
Det var svensken Johan Peter Strømberg som først etablerte et profesjonelt teater i den norske hovedstaden i 1824. Inntil da var teatervirksomhet noe som byens egne innbyggere hadde drevet på hobbybasis, stort sett folk med tilknytning til det øvre sosiale sjikt. Strømberg fikk til og med bygget en egen teaterbygning, tegnet av den etter hvert svært kjente arkitekten Christian Grosch, på hjørnet av Akersgata og Teatergata. Det er faktisk Strømbergs teater som har gitt navnet til Teatergata (som i dag dessverre er en av de minst teatrale gatene i Oslo).
Utover 1820-tallet følte mange nordmenn et større og større behov for å feire 17. mai, men det ville ikke kong Karl Johan ha noe av: Skulle det feires noen nasjonaldag i Norge, skulle det i det minste være 4. november, altså den datoen den norsk-svenske unionen ble formelt vedtatt. Folk i det norske etablissementet stilte stort sett villig opp, men i flere kretser rykket det kraftig i tømmene.
Da Strømberg insisterte på å sette opp et selvskrevet stykke på teateret 4. november – Foreningen eller Fredsfesten, opprinnelig skrevet som en hyllest til kongen – var det duket for bråk, og det var til og med varslet på forhånd. Faktisk hadde varsellampene blinket så sterkt at teatersjefen var blitt enig med politimester Ole Gjerdrum om at det ikke var så lurt å sette opp stykket i det hele tatt.
Men etter at Strømberg hadde gjort noen endringer i manus, gikk stykket likevel av stabelen. Teateret var stuvende fullt. Straks etter at teppet gikk opp, startet pipingen.
Vi har ganske detaljerte, men til dels motstridende rapporter om hva som skjedde denne kvelden. Den snarsinte kong Karl Johan tok nemlig ikke lett på meldingene om bråket i teateret, og beordret øyeblikkelig en gransking av saken. Den oppnevnte granskingskommisjonen avhørte ikke mindre enn 42 forskjellige vitner – eller «deponenter» som det het i datidens terminologi – som hadde vært tilstede.
Politimester Gjerdrum kom til teateret sammen med fem av sine ansatte. Da politimesteren ankom «var Huset saa fuldt, at naar man havde tilkjæmpet sig en Plads at staae paa, var det næsten umuligt at forlade den erobrede Plads.» Han mente at det kunne være innpå 900 mennesker til stede. Han anslo antallet som sto bak pipekonserten til å være «stundom 2 til 4» og «andre tider omtrent 10». Politiet hadde en liste med mistenkte som skulle ha deltatt, og konstituert politiadjutant Christian Dass hadde «i Særdeleshed observeret Student Hammer og Juveler Urdahl, af hvilke den første i høi Grad var beskjænket, saa at Deponenten ikke troer, at bemeldte Hammer selv vidste hvad han gjorde eller hvorfor han peeb».
Vi skriver altså 1827, og da er det ikke vanskelig å gjette at også studenten Henrik Wergeland spilte en viss rolle under tumultene. Han stilte til avhør som opplagt mistenkt, men denne gangen bedyret han sin uskyld: Wergeland deltok aldeles ikke. Derimot var han blant dem «der yttrede Bifald ved Klap og Hurraraab, da de festlige Skaaler fra Scenen bleve udbragte.»
Maleren Jacob Munch, som også var tilstede, berettet at pipingen hadde begynt med en gang etter at teppet gikk opp, og det ble verre da «en stærkere Stemme faldt ind, som syntes at være Anfører for alle de Andre». Munch lurte litt på hva dette kunne være men oppdaget etter hvert at «det maatte være Mundstykket af en Clarinet, hvilket Instrument han selv spiller».
Men flertallet av publikum var ikke på pipernes side, så det ble iverksatt noe som ser ut til å ha vært en massiv nedhysjing. Heller ikke dette skjedde særlig diskret, så hysjingen fikk etter hvert et anstrøk av buing og roping. Dette kan ha bidratt til kaoset, og ikke minst til den rapporten som fyrte opp kongen, der han satt langt unna i Stockholm.
Stattholderens sekretær Frans Anton Ewerløf var nemlig så opprørt at han på eget initiativ sendte en rapport til Stockholm, der han malte med bred penn: «Det stampades, hilsades, och skreks samt blåstes på långa pipor af allehanda beskaffenheter». Men også Ewerløf hadde registrert at det var andre som «sökte att tysta ned de revolterande skriken».
Gjennom hele den lange avhørsprotokollen finner man en slags omforent vilje til å tone ned dramatikken i det inntrufne. Flere av de avhørte, og slett ikke bare de mistenkte, var skjønt enige om at Strømbergs stykke var ytterst elendig, og at pipingen for en stor del skyldtes dette. Jacob Munch, som var en bereist mann og en respektert kulturpersonlighet, kunne ikke forstå at det «efter Lovgivningen kan være Politiets sag at forbyde Tilskuerne ved Pibning at tilkjendegive deres Misnøie med et Stykke, eller ved Haandklap eller Bravoraab at yttre sit Bifald». Den slags ytringer hadde han kunnet observere over hele Europa, «uden at de tilstedeværende og vagthavende Gendarmer have forhindret Publicum i at yttre sin Dom».
Også en av de som uten videre medga at han hadde pepet, juveleren Halfdan Urdahl, kunne heller ikke forstå at dette skulle være forbudt, «da han veed, at saadant er i Brug paa de fleste andre Skuespilhuse i Europa, i Særdeleshed i Kjøbenhavn og London». Uskyldsblått erklærte han at han ikke hadde tenkt på at skulle være noen forbindelse mellom teaterstykket og datoen 4. november.
Wergeland, som ellers ikke hadde for vane å unngå en konflikt, mente også at «de Pibendes Hensigt alene har været at yttre sin Misfornøielse med Strømbergs slette Stykke, som han selv fandt, at dette var meget maadeligt.» At pipingen på noen måte skulle være et uttrykk for en slags «politisk Tendents», kunne Wergeland absolutt ikke få seg til å tro.
Granskingskommisjonen og den norske regjeringen i Christiania lyktes i å avdramatisere saken tilstrekkelig til at det fikk få personlige konsekvenser for de involverte. Stattholder August Sandels, som hadde kommet til Christiania i 1819 som en hardhendt general for å få skikk på de gjenstridige nordmennene, hadde underveis blitt litt for bløt, og denne saken skulle komme til å fremskynde hans avgang. Ellers gikk det hardest utover den ulykkelige studenten Hans Christian Hammer fra Toten, som ble utvist fra Universitetet. Han fikk dermed ikke tatt sin teologiske embetseksamen før i 1837. Dessverre fikk han ikke mye glede av sin utdannelse – han døde allerede i 1839.
-gb-
