I 1901 fikk det nye dyrehospitalet i Kristiania sin mest prominente gjest: En av yndlingshundene til den tyske keiser Wilhelm II var blitt syk under keiserens ferieopphold i Molde. Keiseren hadde ment at hunden, en vakker gordon setter, ikke ville tåle reisen hjem, og latt den bli igjen. Den hadde etter hvert havnet på dyrehospitalet Cheval, der den siden ble tatt hånd om av en portier, kunne Aftenposten fortelle.
Cheval var på dette tidspunktet nyåpnet, der det lå i en stor mursteinsgård i Holmens gate, omtrent i dagens kryss mellom Klingenberggata og Olav Vs gate. Huset hadde tre etasjer med innlagt vann og vannklosetter og internt telefonanlegg. Det var tre dyrleger som hadde investert i dyrehospitalet, som ble ekspropriert i 1930 i forbindelse med rådhusutbyggingen. Driften fortsatte likevel i flere år. Huset ble revet i 1956.
Hundelosji var til å begynne med selvfølgelig ikke det viktigste dyrlegene drev med i en tid der hestene fremdeles rådde grunnen i hovedstadens gater. Det var hestestaller i alle tre etasjer, med plass til i alt 75 hester.
Men hundene var også en stor og voksende kundegruppe for Cheval. Godt hjulpet av kommunens bestemmelser om hundehold, ble det innbrakt en evig strøm av løshunder, i tillegg til de syke eksemplarene som ble brakt dit av bekymrede eiere. Helt siden 1848 hadde hundeeierne vært pålagt å betale avgift for hundene sine. Den var først på 12 kroner og passerte 24 kroner i 1886. Da var det 825 registrerte hunder i byen.
Etter hvert kom det også regler om båndtvang, og bortløpne hunder ble fanget og innbrakt til Cheval. I 1915 kunne Aftenposten fortelle at det var blitt innbrakt 261 løshunder over en periode på ti sommeruker. Aftenposten kan heldigvis berolige sine lesere med at de fleste hundene ble løslatt. Rasehundene ble stort sett hentet av sine eiere. «Kun de hunde, som har havt en eller anden skavank, og hvis eiere ikke har meldt sig, er blevet skudt», kunne Aftenposten fortelle.
Mens det i 1915 ble det betalt avgift for 2.500 hunder i byen, steg tallet dramatisk de neste årene, og i 1919 var tallet oppe i over 4.000. Samtidig hadde de økonomiske forholdene forverret seg, og Morgenposten brakte en til dels hjerteskjærende reportasje fra dyrehospitalet:
– Der dræpes vel mange Hunde nu om Dagen?
– Ja, vi har ekspedert adskillige. Dyrtiden er meget skyld i det. De nye Politivedtægter vil ogsaa sørge for, at der til Sommeren vil bli færre Hunde.
Journalisten skotter bort på et av dyrelegens kommende ofre: «Vi ser igjen bort paa den godmodige St. Bernhardshund, som staar og logrer, men vi merker intet i dens store Hundeøine som tyder paa, at den forstaar sin Skjæbne, den inden en Time gaar i møte.»
Dyrlege Johan Theodor Torgersen, som viser Morgenposten omkring, er imidlertid ikke av den sentimentale typen, og vil heller vise journalisten et praktisk apparat han har skaffet seg – en middelstor kasse med tettsluttende lokk og to små ruter, der det ligger en foxterrier på bunnen: «Den er likesaa død, som de Katter der ligger ekspedert ved Siden av Apparatet», observerer journalisten forskrekket.
Torgersen forklarer: – Med denne sender vi mindre Hunde og Katter over til de evige Jagtmarker. Vi slipper en Kuldsyrestrøm ind til dem, og i Løpet av faa Øieblikke er det Hele forbi.
-gb-
Nå kan du få et gratis tips om de viktigste nye sakene om Oslos historie.
Fyll inn adressen din under – og helst navnet ditt også. Følg oss gjerne på Facebook også!
Widget not in any sidebars
