Da de enorme plankestablene i Bjørvika forsvant i en spektakulær brann i 1819, var det slutten for den gamle patrisierklassen. Blant dem som gikk under var Otto Collett og det stolte handelshuset han hadde arvet. Det var duket for en ny gruppe self-made kjøpmenn. Og fremst blant dem var Jørgen Young.
Jørgen Young gjorde en spektakulær karriere fra en beskjeden oppvekst som gårdbrukersønn i Kongsvinger til å bli den rikeste mann i hovedstaden. I 1801 finner vi ham i folketellingen som krambodsdreng hos kjøpmannen Johan Christensen i Storgata. Etter alt å dømme oppnådde han borgerskap kort tid etter. Omtrent samtidig giftet han seg med Johanne Torgersen, som var datter til Niels Torgersen, eieren av byens skipskran. Hans far igjen var den velholdne Torger Erichsen Lysaker, så noe penger kan nok Jørgen Young ha giftet seg til. I hvert fall gikk det bare en vei: Oppover.
Han slo seg først opp som kjøpmann med base i Fjerdingen utenfor sentrum, omtrent der hvor Christian Kroghs gate ligger nå, men i 1821 flyttet han inn til byen, nærmere bestemt til det som nå er Storgata 3. Dette huset kjøpte han av kjøpmannen Poul Thrane, faren til Waldemar. Dette var samme år som han hadde etablert sitt eget bryggeri – som etter hans død ble kjøpt av Christian Julius Schou. I dag er restene av Youngs bryggeri en del av Ringnes og Carlsberg-konsernet.
I Storgata førte Young et gjestfritt hus. Underveis i sin forretningskarriere var han blitt en av byens «eligerte menn», og før jul i 1820 ble han også valgt som en av hovedstadens stortingsrepresentanter. Valget var indirekte, og typisk for det urutinerte politikermiljøet, greide et stort flertall av valgmenn fra embetsklassen å rote bort valget, slik at de regjeringsvennlige embedsmennene endte opp med å velge tre ytterst opposisjonelle kjøpmenn – i tillegg til Young var det Marcus Pløen og Even Stenersen. Fjerdemann ble den mer regjeringstro juristen Andreas Arntzen.
På Stortinget i 1821 agerte Young som en av lederne for et slags skattebetalerparti med patriotiske sympatier. Unionen med Sverige var et udiskutabelt faktum, men det var mange slags nasjonale perspektiver man kunne henge seg opp i. I tillegg til å være en ganske høyrøstet taler, bidro Young ikke minst på den sosiale fronten. Til sitt hjem i Storgaten inviterte han til en stadig strøm av selskaper, og det var her opposisjonen dyrket sitt politiske fellesskap. Var han ikke hjemme selv, sto biljardbordet til fri avbenyttelse for representantene. Når prost Jacob Neumann skrev omtrent samtidig: «Man lever ikke som sedvanlig i Christiania. Excellensen (red: stattholderen) er nå den eneste som kan by på mat. Imidlertid morer man seg riktig godt i mindre kretser» – så kan det ha vært Young han har hatt i tankene. Og da stattholder Sandels på oppdrag fra kongen oversendte en liste over opposisjonens medlemmer, var Young blant de fremste: Sandels pekte særlig på at det var Jørgen Young og Marcus Pløen som gjorde det mulig for opposisjonen å opptre så samlet og organisert. Det var disse to rike forretningsmennene som hadde råd til å samle opposisjonen hjemme hos seg, slik at man kunne diskutere hvordan man skulle opptre på møtene i Stortinget. Sandels gikk ganske langt i å erklære at opposisjonens ledere brukte disse selskapene til å manipulere mindre opplyste representanter til å se bort fra «det allmenne vel». (Du kan lese mer om dette i Nordens napolitanere)
Storgata 3 var et toetasjes murhus med 15 værelser pluss kjøkken. Bak herskapshuset fantes flere hus i bindingsverk. Her fant vi blant annet tobakksspinneri, snusfabrikk og brennevinsbrenneri, og ikke minst et av byens aller største fjøs. I alt skal Youngs fjøs, oppført i mur, ha hatt plass til 100 kyr. Han behøvde ikke drive buskapen langt for at de skulle komme på beite, heller. Hele området opp til Møllergata og nordover mot det som nå heter Hausmanns gate, var åpent englandskap. I dag holder Turistforeningen til i huset. Det ble bygget om cirka 1920, da det ble oppført en såkalt «mansardetasje» som erstattet loftet.
-gb-