Språk og valg av målformer er alltid til besvær i Norge, og stedsnavn er ikke noe unntak. Vi lar striden om Majorstuen/Majorstua ligge her, og ser heller på den gangen da den senere ordfører Rolf Stranger reddet Birkelunden.
Det var i i desember 1938 at bystyret skulle diskutere nye navneformer for byens gater. Det skjedde som en følge av den rettskrivingsnormen som Stortinget hadde vedtatt samme år – kjent som «den store samnorskreformen». Tanken var å føre bokmål og nynorsk sammen i ett skriftspråk, og det var en reform som voldte atskillig smerte – ikke minst hos de som fremdeles sverget til konservative riksmålsformer. Rolf Stranger var blant dem.
Men som den pragmatiske og diplomatiske mann han var, hadde han strukket seg langt. Det var han som hadde ledet gatenavnkomiteen,, og han hadde godtatt både «enga», «brua», «gata», «stranda» og flere andre vederstyggeligheter – til og med ordet «torg». Men på ett punkt måtte han ta dissens. Han kunne ikke akseptere at parken øverst på Grunerløkka skulle skifte navn til Bjerkelunden, for ikke å snakke om Bjørkelunden. I bystyret denne desemberkvelden svingte han seg til store høyder:
– Jeg synes at i en by som Oslo, selv om den er i full fart forover, kan vi godt holde på noe fra en svunnen tid. Vi skal alltid være redde for å være for iskalde og for konsekvente når det gjelder å gå over til nye ting, og dette gjelder også gatenavn. Vi som sitter her i bystyret, har efter mitt skjønn til plikt å verne om nettopp disse tilfelle som har sin rot i byen fra flere år tilbake. Vi må også i våre dager ha enkelte detaljer fra gamle dager med på veien. Birkelunden, det er et gammelt og godt, og jeg sier et kjært navn her i byen. La oss holde på det! Litt poesi skal vi også ha rundt omkring oss, det er ikke for meget vi har av det.
Stranger lyktes i å holde Birkelunden unna bystyrets endringsiver, og dissensen ble sendt tilbake til komiteen, der saken formodentlig ble løst i all stillhet.
–