Kampen om fortauene

Hold dig på Fortouget? Valkyrie plass i 1910. (Wilse, Oslo museum)

Kampen om fortau og gater er ikke ny. Lenge før ståmopedene gjorde sitt inntog i hovedstaden var det særlig barn, mødre, en del menn, fotgjengere, kjelker og folk med hest og vogn som irriterte mest. Altså de fleste. Vinterstid var det de hersens huseierne som ikke strødde fortauene som fikk unngjelde. Politiet sto maktesløse.

Vi skriver januar 1864, og det er glatt både på fortauet og i gatene. Fotgjengerne trakk ut i veien for å komme fram, og der kom de fort i konflikt med hestekjøretøyene. De kom fort og ofte uten å varsle, så ulykker var ikke til å unngå. Men hvem hadde skylden?

Fotgjengerne hadde ansvaret, ifølge en innsender i Morgenbladet, under overskriften “Hold dig på Fortouget!”: “Det er ofte ærgerligen at see den Ligegyldighed, der ofte ligner Trods, hvormed Folk paa vore Gader færdes paa Veibanen lige for Hestene.”  Innsenderen mente at det nærmest var snakk om en slags provokasjon, at folk sto i klynger midt i gata, “og vige kun med største Ulyst af veien for de Kjørende, der jo sagtere og forsigtigere de kjøre gjerne behandles med desto større Ligegyldighed, medens derimod en hurtig Fart gjerne altid drive Folk i tide af Veien”.

I februar fikk innsenderen svar på tiltale av en som hevdet at “rige Folk, som have gode Heste og Kjøreredskaber, stedse [red: alltid] skal vise sin Overmagt over de Uformuende, som ere nødte til at gaa. […] Naar Ulykke skeer ved Kjørsel, da ere de Kjørende som oftest de Skyldige”.

I november kom vinteren tidlig, med snø og is. Det var selvfølgelig moro for noen, men alltid finnes det kritiske røster, og en ny innsender gikk sterkt i rette med folk som tillot seg å skli på fortauet: “Drenge og Pigebørn, ja endogsaa voxne Mænd finder en Fornøielse i at løbe og skri paa Fortougene lige for Næsen af Konstablen uden at denne engang tiltaler dem for samme”. Det kom raskt en replikk som tok både barn og politi i forsvar: “Politiet skulde sandelig ganske misforstaa sin Stilling, om den anholdt og arresterede enhver Smaagut, som af et ganske naturligt Liebhaberi springer ud paa Rendestenens blanke Is.”

Perambulator.

Men nå ble skytset rettet mot en helt annen gruppering i bybildet, nemlig de som hadde med seg barn – og spesielt barnevogner: […] den Uskik, at Sværme af Barnepiger og Ammer med deres Perambulatorer og Børn om Formiddagen spærre Passagen paa de fleste af vore Gader, men især paa Carl Johans Gade, hvor de ofte, flere i Række, paa en utrolig ugenert Maade tvinge Folk til at gaa af veien, ofte ud fra Fortouget eller ind paa Murvæggerne.”

Men største skylda, det hadde jo huseierne, som ikke strødde fortauene sine. Stadig så politiet seg nødt til å anmode byens huseiere om “velvilligen at lade Fortougene udenfor sine Huse bestrø med Aske eller Saugflis under det nuværende glatte Føre”. Men det er altså en anmodning – ikke et pålegg.

Anmodningen står i sterk kontrast til pålegget som politiet gir om å fjerne snøen. Av og til kommer de to beskjedene i samme annonse, slik vi ser i 1850, der huseierne pålegges å feie bort snøen, mens de anmodes om å strø fortauet. Forklaringen ligger i politiets hjemmel: I politivedtekten kan de pålegge snørydding, men det står ingenting om strøing.

Egentlig hadde huseierne plikt til å holde det ryddig i brolagte gater utenfor egen gård også, men snøen kunne bli liggende der fordi den ga godt sledeføre.

Bystyret behandlet ny politivedtekt i 1873, og først da kom pålegget om å strø inn – enten med sand eller aske. I paragraf 26 heter det: “Naar om Vinteren glat Føre indtræffer, skulle Eierne af de til offentlig Gade stødende bebyggede Grunde lade Fortoget udenfor samme bestrø med Sand eller Aske.”

Hvor barna som skled på fortauene tok veien, er et spørsmål vi skal komme tilbake til.

-gb-

Kommentarer