Den sjikanøse boligdebatten

Hegermanns plass på Torshov 1920. Ukjent foto, Oslo museum.

I 1921 smalt det skikkelig i bystyret da ordfører Haavard Martinsen braket sammen med den viljesterke og visjonære boligdirektøren Harald Hals. Hvem som kom seirende ut av bataljen kom an på hvilken avis du leste.

Bakgrunnen for konflikten var fremdriften i den store Torshov-utbyggingen, et av de virkelig store kommunale boligprosjektene etter første verdenskrig. Harald Hals var både arkitekt, pådriver og administrator for utbyggingen, og hadde store ambisjoner om å komme i mål så snart som mulig. Men han manglet penger. Og selv om Høyre, som fikk flertall og ordfører i 1920, også hadde fått øynene opp for at kommunen var nødt til å ta et ansvar for sosial boligbygging, er det ingen tvil om at de var mer skeptiske til å åpne den kommunale pengesekken enn Arbeiderpartiet, som hadde hatt flertallet i de tre foregående årene. Harald Hals var allment anerkjent som en drivende dyktig fyr, men det er ingen tvil om at han beveget seg i et minelagt politisk landskap med sine friske uttalelser.

Det begynte sent på kvelden torsdag 15. desember da bystyret skulle vedta nye bevilgninger til Torshov-prosjektet. I et vedlagt notat hadde Hals hevdet at det ikke var blitt bevilget noen penger til boligbygging det siste året. Martinsen mente på sin side at det var blitt bevilget hele 21,5 millioner kroner og at det var uforsvarlig at en av fagsjefene kunne uttale noe sånt: “Det viser at boligdirektøren hadde svært lite rede på den finansielle siden ved den virksomhet som han står i spissen for. Etter dette har jeg tapt tilliten til hva boligdirektøren anfører”.

Martinsen mente at det hele var et angrep på Høyre, og at Hals lot seg bruke av venstresiden.

Randolf Arnesen, en av ildsjelene bak den kommunale boligbyggingen og som nå representerte det nye sosialdemokratiske utbryterpartiet, tok skarp avstand fra ordføreren: “Jeg kan ikke minnes at en fagsjef i kommunen noensinne har fått en slik overhaling, som den ordføreren i dag har gitt boligdirektøren. Det er ikke fair play. Hvis det er hensikten å sjikanere bort byens boligdirektør – og noe annet kunne det vel her ikke være tale om – da burde ordføreren ha innkalt boligdirektøren til dette møtet.”

Harald Hals i rollen som senere reguleringssjef.

Og slik ble det – det vil si at saken ble utsatt til et nytt møte uka etter, der boligdirektøren stilte. Og han lot seg ikke vippe av pinnen. Den tekniske kjernen i uenigheten viste seg å være forskjellen på “bevilget” og “avsatt”, og Hals argumenterte sterkt og klart for at det ikke egentlig var bevilget noen penger, og at han ikke kunne bruke penger som ikke var vedtatt bevilget i bystyret.

Så ga han tydelig uttrykk for at han hadde tjent både under sosialistisk og borgerlig bystyreflertall, og at han først og fremst var fagmann. Han pekte også på det pikante poeng at formannen i boligrådet, som var hans nærmeste overordnede organ, var viseordfører Henrik Bergh fra Høyre – og at han hadde stilt seg bak boligdirektørens notat. Bergh befant seg altså mellom barken og veden, og referatene gir et klart inntrykk av at han syntes situasjonen var svært ukomfortabel.

Etter sin faglige argumentasjon tok Hals bladet fra munnen og fyrte løs mot Martinsen:

“Når jeg ser på hvor søkt og utspekulert ordførerens ord falt, kan jeg ikke befri meg for at de er et dårlig dekke over den sanne hensikt som har lite eller intet med denne sak å gjøre.”


Bystyremøtene er ganske likt referert i de ulike avisene, men tolkningen er mildt sagt forskjellig. Mens Social-Demokraten dekket saken under overskriften “Ordfører Martinsen kapitulerer overfor boligdirektør Hals”, kommenterte Aftenposten at Hals hadde vært “nesevis og uartig mot kommunens ordfører” og at det ikke gikk an at “maktsyke kommunale fagsjefer opptrer illojalt mot det folkevalgte kommunestyre”. Hals beholdt imidlertid jobben, og ble senere en legendarisk reguleringssjef i kommunen.

Social-Demokratens ironiske kommentartegning.

Dette lille glimt av boligdebatten rundt 1920 gir bare en liten smakebit på stemningen som rådet i lokalpolitikken. Striden hadde sterke ideologiske overtoner, og handlet både om hvilket ansvar kommunen hadde for folks boligsituasjon og om det var kommunale eller private aktører som skulle forvalte kommunens penger til boligbygging. Under Arbeiderpartiets styre hadde man giret utbyggingen kraftig opp, ikke minst fordi prognosene viste fortsatt sterk folkevekst. Imidlertid skulle det vise seg at veksten kulminerte i 1920 og at folketallet i Oslo faktisk sank det neste tiåret.

Retorikken var knallhard. Man gikk heller ikke av veien for politiske revestreker, som da Aftenposten lanserte sin “husvildekoloni” før valget i 1919.

-gb-

 

 

 

Kommentarer