De uheldige politiassistentene

"Agtværdige og sindige borgere" var kalt inn for å assistere politiet i det som etterhvert utviklet seg til "Torgslaget i 1829". (Hans E. Reimers, Oslo museum)

Torgslaget i 1829 var en rystende opplevelse for byens innbyggere og etterdønningene etter skandalen varte i ukesvis etterpå. Jakten på syndebukker var intens. Nest etter kommandanten på Akershus, baron Wedel-Jarlsberg, var de borgerne som på forhånd var blitt spurt om å assistere politiet spesielt utsatt.

17. mai 1829 slo altså politi og soldater hardhendt til mot folk som oppholdt seg i gatene og på Stortorget – ikke bare mot folk som tillot seg å rope hurra (det var nemlig forbudt), men også overfor helt uskyldige forbipasserende. Flere ble skadet, og antagelig var det mest flaks at ingen ble drept av soldatenes hodeløse opptreden.

At baronen, den kjente politikergrevens lillebror, hadde det største ansvaret, var det ingen tvil om. Men det ble fort kjent at politiet hadde spurt et femtitalls “agtværdige og sindige Borgere” om å bistå dem dersom det oppsto bråk denne maidagen. Det hadde nemlig kommet signaler om at noe var i gjære, til tross for at kongen uttrykkelig hadde forbudt enhver feiring. Derfor hadde politiet ønsket å mobilisere ekstra, i tilfelle det skulle bli behov.

Under forhørene i etterkant, som ble fortløpende offentliggjort i pressen, kom dette raskt fram, og avisene flommet over av indignerte innsenderes avskyerklæringer.

Ryktene gikk, ikke minst om at disse assistentene hadde fått penger og kafebesøk som betaling. Men politimester Gjerdrum slo straks tilbake 19. mai: Han mente det var fornærmende at han skulle ha tilbudt dem betaling. “Ei heller har enten Conditorboderne eller noget andet offentlig Sted til Udsalg af Spise- og Drikke-Varer staaet dem aabent for Politiets Regning.”

Og hvem var de – disse såkalte “agtværdige og sindige”?

Det var i hvert fall ikke håndverkermesterne Eckmann, Holtfodt, Dybsjord eller Solberg. De rykket nemlig inn en annonse 21.5. der de kunngjorde at de var blitt anmodet av politiet om å assistere, “hvilken Anmodning vi afslog, da vi ikke fandt vor Assistence nødvendig”.

Men så ble det offentliggjort en liste over i alt 39 borgere som skulle ha deltatt på politiets side, og de fire forannevnte var blant dem. Straks kom det flere angrep. Man utba seg svar om dette kunne stemme, og en ironisk innsender foreslo at det skulle lages portretter av politiassistentene – med en passende inskripsjon: “…hvilken Borger vilde ikke heraf forskaffe sig et Exemplar, for dermed at pryde sin Stuevæg, efterat det var sat i Glas og Ramme?”

Nå var snekkermester Johan Holtfodt, farfar til den senere forsvarsminister Theodor Holtfodt, den eneste av de fire som svarte: Han hadde vært utenbys den dagen, “og saaledes ikke har været Vidne til, hvad der passerede i Byen den 17de Mai”.

I de påfølgende avhørene som den oppnevnte granskingskommisjonen foretok, ble dette nokså pinlig for de andre. Smedmester Solberg måtte erkjenne at “Aarsagen til at han i et offentlig Blad har erklæret at han have afslaaet Politiets Anmodning om at assistere, angiver han at være Enfoldighed, da han ikke skjønnede bedre, og ikke troede at det kunne have noen Følger.”

Men det hadde det nok. Vi har andre vitneutsagn, fra snekkermester Gornitzka, som sto ved at han var tilstede som politiets assistent, om at dette hadde påført ham ubehageligheter. Han hadde mottatt atskillige bemerkninger og fornærmelser fra naboer og kolleger.

De som stilte opp som politiets assistenter 17. mai 1829, ante ikke hva de hadde gitt seg i kast med. Ridende soldater gjorde ingen forskjell på medløpere og motstandere, og dæljet løs på de som kom i veien. Således kunne høker og politiassistent Ertzgaard fortelle at han “blev ført afsted et lidet Stykke mellem Hestene og derpaa faldt overende, hvorved han fik et Stød i Baghovedet, som hovnede op, og i Hoften, hvilket han siden følede i 4 a 5 Dage, saa han maatte holde sig inde og havde ondt ved at gaae”.

Det var derfor ikke rart at protestene i byen var store, og at også flere av de som i utgangspunktet var politiets allierte, snudde seg mot myndighetenes opptreden.

Oslohistorie.no har tidligere skrevet om en av dem som lenge etterpå ble forfulgt for sine tjenester til politiet. Den senere borgerrepresentanten Erik Sætrand kunne fortelle at han patruljerte fra kl 21.00 lørdag 16. mai til kl 04 om morgenen. Det hadde vært rolig, men de hadde funnet “udspredt Sedler, hvorpaa var skrevet 17de Mai, og paa nogle var skrevet “for Venner af 17de Mai, hurra”, hvilket ogsaa var skrevet paa Universitetsgaarden.”

-gb-

Her kan du lese granskingskommisjonens rapport

Kommentarer