Visekonge Karl i Christiania i 1856

Svensk karikatur av Stattholderfeiden hvor Norge naturligvis er katten.

Den norsk-svenske unionen var en betent politisk sak gjennom hele dens snaue 100 år lange liv. Spesielt betent var det man i dag kjenner som stattholder-striden.


Av Oskar Aanmoen


I 1856 kommer derimot kong Oscar I med en noe original ide. Han ønsket å innsette sin sønn kronprinsen som norsk stattholder i et håp om at dette kan dempe konflikten mellom de to landene. Oscar I møtte noe indre motstand i Sverige da han ønsket å utnevnte sin eldste sønn til visekonge av Norge. Det var spesielt adelen som motsatte seg dette, men aldri så sterkt at det ble noe stort problem. I dette spørsmålet var Oscar I urokkelig og det norske folk elsket Karl. Så det var ikke spesielt mye de kritiske røstene klarte å få til, og derfor heiste de hvitt flagg tidlig i prosessen. Så slik ble det og 29 mai 1856 ankom kronprins Karl med sin familie til Christiania.

Da Karls tog ankom togstasjonen i Christiania ble han mottatt med brask og bram. Hele den norske regjeringen stod oppstilt og ønsket Karl, hans hustru og deres datter varmt velkommen til byen som nå var deres hjem. For Karl var jernbanen veldig viktig. Derfor stod Karl for en rekke av de offisielle åpningene av jernbanen i Norge. Banen mellom Lillestrøm og Kongsvinger ble åpnet av ham 3. oktober 1862. I 1868 åpnet Karl hele tre viktige strekninger med jernbanen. Dette var banen mellom Drammen og Vikersund, Vikersund og Tyristrand, samt Tyristrand og Randsfjorden.

Det ble holdt festligheter hele dagen og en stor militærparade ble også avholdt. Flere tusen mennesker hadde strømmet til gatene for å ønske den populære Karl velkommen. Den kjente dikteren Andreas Munch hadde fått en viktig oppgave. Det var å ønske de kongelige velkommen med et dikt. Da Munch trådte opp på podiet foran visekongen var det helt stille. Og versene Munch hadde skrevet til Karl lød som følger:

Kong Oscar stod på Stockholms Borg,
Hans Tanker vandred saa vide,
Han tænkte paa med Glæde og Sorg,
hvor nu hans Norge maa lide.

Med glæde, fordi Hans Norge saae i Blomst efter Seklers dvale,
Med Sorg at Han ei did kunde gaae og feste Bo i dets Dale
Han steded for sit Aasyn at staae sin Arving, sin Førstefødte:
Min Søn, for meg til Norrig Du gaae at være dets Rigsraads Støtte.

Mit andet Jeg, det Beste jeg har, i Dig jeg sender til Norge.
Da er det, som om jeg selv var der.
Du skal for min kjærlighet borge.

Du tage dit Barn, din Hustru med, læg dem til Norriges Hjærte!
Der vil de pleies med Kjærlighed og aldrig vide af Smerte.
Og nu er Han kommen med barn og Viv, mens Vaarsang i Luften klinger.
Og Norges vaagnede Foraarsliv dem tusinde Hilsner bringer.

Det dufter fra Vang, det blinker fra Sø, det hvisker fra grønnende Lunder
Det lyder fra hver en Yngling og Mø, fra Barnets og Oldingens munde:
Velkommen til Norge. Du Kongesønn alt med dine dyrebare!
Gud gjør her Eders Hjemstavn skjøn og Eders Dage fullt Klare!

Den flotte ankomsten fortsatte hele veien til det kongelige paleet som skulle fungere som familiens hjem i perioden visekongetiden skulle vare. Sammenlignet med svenske kongeboliger var den ikke så mye å skryte av og svenskene som før hadde besøkt denne bygningen kritiserte den spesielt for at den var så enkel å se på fra utsiden. Likevel skal den ha gitt et visst inntrykk av autoritet og historie, den skal dessuten ha gitt et mye bedre inntrykk når man kom inn i værelsene og salene. Det kongelige slott i hovedstaden hadde stått klart allerede i 1849, så det er noe usikkert hvorfor Karl ikke ønsket å bo der. For Paleet var hans residens under hele perioden som visekonge av Norge. En kortere periode i juni 1856 flyttet familien ut på kongsgården på Bygdøy, men bodde her kun en kort periode. Oppholdet der kan best beskrives som en sommerferie.

Vel fremme på Paleet kom en ny parade forbi. Det var byens studenter med sine nylagde faner som marsjerte forbi de kongelige, for å ønske dem velkommen. Det var her politikeren Ole Richter holdt en morsom tale. Richter skulle senere bli norsk statsminister i Stockholm under Oscar II og endte opp med å ta sitt eget liv på et hotell i Stockholm i 1888. Han er den eneste norske statsministeren noen gang som har dødd for egen hånd. Richter sin tale falt spesielt i smak etter at han sammenlignet visekongen med Harald Hårfagre. De kongelige brukte derfor god tid på takke både Richter og de fremmøtte før de endelig kunne gå innenfor dørene i sitt nye hjem.

Om kvelden ble det avholdt en stor festforestilling til ære for nasjonens nye visekonge. Forestillingen ble avholdt på byens teater og Henrik Ibsen skrev et flott og høytidelig dikt i den anledning som het «Hilsen til hans Kongelige Høihed Vicekongen». Det 20 vers lange diktet ble tatt godt imot av kongelige som folkelig og noen av versene lød som følger:

Nu, Kongesøn! Du stander her som Mand,
Og Folkets Jubel Dig imøde klinger;
Modtag da og den Hilsen her vi bringer,
Den er et Velkomstord fra Fjeld og Strand

Vær hilset Kongesøn! Du har forstaaet
Hver Tidens Trang, hvert Krav i Folkets Bryst;
Det rige Sædefrø, Din Æt har saaet,
Ved Dig skal modnes til en gylden Høst.

Klart har Du fattet Nordens største Tanke,
Den Aand, hvori er lagt vort bedste Liv,
Den Blomst, hvori vor Fremtids Frø vi eier.

Modtag da, Fyrste! som en Røst fra Folket,
Den Velkomsthilsen, som er her Dig tolket,
Og som vi freidigt lægge for Dig ned.

Vort bedste Ønske følge Dine Veie,
Du Arving til det kongelige Eie,
Til Nordens Troner og dets Kjærlighed!

 

Den lille kongelige familie, Karl med kone og datter som begge het Louise.

Selv om Karl titt og ofte under tiden som visekonge klarte å terge på seg både politikere og storbønder, var hans korte tid som visekonge veldig beroligende. Karls faste opphold i Norge la et lokk på folkets stadig økende misnøye mot Stortinget. Det var hele årsaken til at Karl ble sendt permanent til Norge. Derfor ble hans tid i Norge av datidens politikere kalt for «Visekongeidyllen». Karl var en ung svensk mann, omringet av gamle norske menn. Jørgen Herman Vogt var Norges justisminister og 71 år da Karl ankom byen. Han beskrev sin nye sjef som «en ung mann med talent og god forståelse, mye innsikt, effektiv og med et pent ytre. Selv om han har en slapp moral».

 

Etter noe tids sykdom ble det sommeren 1857 klart at kong Oscar I hadde uhelbredelig hjernekreft. Etter en liten kommers med de svenske og norske folkevalgte fikk Oscar til slutt igjennom at hans sønn skulle overta styringen da han selv ikke lenger så seg skikket til jobben. Kronprins Karl ble derfor i september 1857 i praksis regent av unionen. Snaut litt over et år etter at Karl var gjort til visekonge av Norge satt han nå igjen i Stockholm.