De grønne stemmesedlene i 1882

Scene fra valglokalet i Gamle Logen i 1882, tegnet av Lorentz Norberg. (Oslo museum.)

Før de politiske partiene ble etablert i 1884 var det avisene som trykket stemmelister i Kristiania. Ved de første valgene var det mulig for alle å sende inn stemmelister, nærmest som leserinnlegg. Etter hvert ble det foreninger som nominerte kandidater på listene og sørget for å få dem trykket i avisene. Morgenbladet var den Kristiania-avisen som brukte mest spalteplass på valgene, og avisen tilrev seg etter hvert retten til å publisere den konservative stemmelisten, som gikk under navnet Morgenbladets liste. Redaktør Chr. Friele var sentral i denne prosessen.


Av Tallak Moland


Foran stortingsvalget i 1882 steg den politiske temperaturen, både i Kristiania og ellers i landet. Avisene trykket fortsatt stemmelister, Morgenbladet og Aftenposten trykket en likelydende konservativ liste, mens Dagbladet trykket den radikale listen. I tillegg trykket avisene stemmesedler som ble distribuert som vedlegg i avisene og dessuten delt ut utenfor valglokalet.

Ved stortingsvalget i 1879 hadde Morgenbladet trykket sine stemmesedler på grønt papir. Det ble lagt merke til, men ingen av avisene kom med noen kritikk. Noen uker før valgdagen i 1882 hadde papirhandler Richard Andvord et møte med Morgenbladets eier, Oscar de Besche, for å diskutere bestilling av papirtype til årets stemmesedler.[1] Med på møtet var også redaktør Friele. Andvord hadde med seg i alt åtte forskjellige farger å velge mellom. Redaktøren foretrakk den grønne papirsorten: «Lad oss tage grønt, for det havde vi sidst». Andvord fikk også bestilling fra Aftenposten på det grønne papiret. Papirhandleren hadde imidlertid ikke så mye grønt papir på lager som de to avisene skulle ha. Derfor telegraferte han en bestilling til sin tyske leverandør, og leveransen ble omgående sendt med dampskip fra Hamburg.[2]

Ved valget i 1882 var det ennå ikke innført krav om at stemmesedlene skulle legges i konvolutter før de ble sluppet ned i valgurnen. Når den konservative stemmeseddelen var grønn, var det mulig å observere hvem som stemte på de konservative og hvem som ikke gjorde det. Dagbladet kommenterte: «Stemmesedlerne skal være ufarvede. Det er en nødvendig Følge af Lovens Bud om, at Valgene skal være hemmelige. Farvede Stemmesedler er et Brud paa det Lovbud. Overhodet bør alle Stemmesedler ved et Valg være fuldkommen ensartede i Farve, Form og Stof.»[3] Avisen mente styresmaktene hadde et ansvar her: «Storthinget har tidligere overseet dette Forhold, en Følge af, at der tidligere kun har været gjort faa og svage Angrep på Valgenes Frihed. Men Høirepartiets Fremfærd iaar gjør det til en bydende Nødvendighed, at Storthinget herefter øver den strengeste Valgkritik.»[4]

De grønne stemmesedlene ble tatt opp på et møte i Kristiania Arbeidersamfund noen dager før valgdagen.[5] Bokbinder Jacobsen ville vite om det var lovlig med fargede stemmesedler. «Valget skulde jo være frit, men det blev det ikke paa denne Maade», sa han som mente at det måtte klages til Stortinget. Arbeidersamfunnet var en forening dominert av venstrefolk. Formannen, Andreas Hølaas, mente at en henstilling til den kommunale valgbestyrelsen kunne hjelpe.[6] Resultatet ble at foreningen sendte et skriv til Kristiania magistrat og formannskap med henstilling om at bare hvite stemmesedler skulle aksepteres ved valget.[7] Men valgstyret hadde ikke lovhjemmel til å hindre at det ble levert grønne stemmesedlene ved valget.

Papirhandler Richard Andvord leverte de grønne stemmesedlene. Han var også Christianias siste stadshauptmand, altså sjef for borgerbevæpningen. (Thyge Matthiasen, Oslo museum)

Kunne fargen på stemmesedlene påvirke stemmegivningen? Den radikale Verden Gang kom med følgende kommentar om oppførselen det de stemmende og funksjonærene i valglokalet: «Mange afhængige Smaafolk stemte med Højre. Der stod ved Skranken Folk, som fulgte dem med vogne Blikke. Vi ved ikke, hvem som er mest at beklage, Vogterne eller de bevogtede.»[8]

Venstre erobret flertall på Stortinget ved valget i 1882. Det ble satt i gang arbeid med å revidere valgloven, som opprinnelig var vedtatt i 1828. I innstillingen fra konstitusjonskomiteen ble det lagt vekt på bedre hemmelighold. Forslaget til paragraf 4 hadde denne ordlyden: «Konvolutterne, der benyttes, maa være ens Størrelse, Form og Farve samt ugjennemsigtige, og paaligger det Valgbetyrelsen at paase, at de ved Nedlæggelsen i Urnen intet Mærke eller Særkjende har. De i Konvolutterne indlagte Stemmesedler skal være af almindeligt hvidt Skrivepapir eller Trykpapir og uden Underskrift eller paaført eller vedheftet Mærke. Dersom nogen Stemmegivers Konvolutt eller Stemmeseddel ikke fyldestgjør de i nærværende Lov givne Forskrifter, kasseres Stemmeseddelen som ugyldig.»[9]

Emil Stang d.e., stortingsrepresentant fra Høire og senere landets statsminister, var den første som hadde ordet i Odelstinget. Han var mot å gjøre endringer i den den gjeldende loven. Han mente at den eksisterende loven sikret at «en Mand gaves Adgang til at stemme hemmelig».[10] Venstremannen Halvor Andreas Bentsen mente den foreslåtte lovendringen var nødvendig.[11] Han påpekte at i andre lands valglover var det «foreskrevet, at alle Stemmesedler skulde være skrevet paa hvidt Papir, ikke paa farvet.» Bentsen var på dette tidspunktet odelstingspresident. Behandlingen i Odelstinget gikk over tredager, i mai 1884, det var særlig paragraf 4 det var mange meninger om. Ved avstemningen var det flertall for det nye lovutkastet.[12]

Ved stortingsvalget i 1885 ble det var det bare hvite stemmesedler som ble lagt i stemmeurnene. Redaktør Friele måtte innse at kampen om fargen på stemmesedlene var tapt. Og bestillingen av papir hos Rich. Andvord ble enklere å ekspedere, heretter var det bare hvitt papir som skulle brukes.


Tallak Moland er byhistoriker. I neste utgave av Tobias, som utgis av Oslo byarkiv, har han skrevet en lengre artikkel om valgsystemet i Kristiania, 1837 til 1920.


[1] Dagbladet 26.2.1883.

[2] Dagbladet 26.2.1883.

[3] Dagbladet 10.8.1882.

[4] Dagbladet 10.8.1882.

[5] Dagbladet 4.9.1882.

[6] Dagbladet 4.9.1882.

[7] Nordmanden 11.10.1882. Gjengivelse fra Samfundet.

[8] Verdens Gang 24.10.1882.

[9] Dagbladet 1.5.1884.

[10] Dagbladet 1.5.1884.

[11] Wikipedia Halvor Andreas Bentsen.

[12] Brandt 1884:63. Kongeriget Norges Grundlov og Valglov med deres Tillæg og Ændringer